
SURT, MEN FLOTT: En stor gullmulighet røk, men Alexander Kristoff kjører nok et fantastisk sykkelritt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.
Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.
Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enige, uenige eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.
1. Muligheten som glapp
For en avslutning vi fikk på årets VM. Løypen innbydde ikke til sykkelfest. Det ble i de yngre klassene klart at det var i siste bakke man kunne gjøre en forskjell. Den første bakken var for kort til å gjøre noe, avstanden fra siste bakken til mål var for kort til å hente de med en luke.
Selv om rittet ikke var noe fyrverkeri, var spenningen enorm. I hvert fall for oss nordmenn. Vi hadde et lag som kjørte fantastisk. Alle leverte opp mot potensialet og best av alt, vi hadde en Alexander Kristoff, som er råere enn alle andre i slutten av slike ritt.
Derfor var det bittert, ekstremt bittert da luken frem til både gull og resten av medaljesamlingen ble for lang. For bak der banket Kristoff røkla. Han dro de siste 600-700 meterne og holdt alle som lå på hjulet bak seg i spurten.
Vi lurer på om det noen gang har vært noen bedre avsluttere enn han i akkurat slike spurter.
Kristoff har en unik spisskompetanse. Den siste kilometeren av et slikt ritt er han overlegen alle andre. Vi lurer på om det noen gang har vært noen bedre avsluttere enn han i akkurat slike spurter.
Derfor er det så bittert, så bittert at det eneste som manglet på at dette skulle være en perfekt Kristoff-løype, var et par ekstra flate kilometer inn til mål.
Det er slett ikke sikkert at han er på samme nivå neste år, eller at løypen passer så bra. Derfor gjør vi som Kristoff og slår i styret. Pokker! Men samtidig, pokker så spennende det ble. Takk for underholdningen.
2. Mesterlig lagspill
I forrige ukes blogg prøvde vi å trekke ned forventningene til våre U23-ryttere. Vi visste at vi hadde et godt lag, men tvilte litt på at vi hadde vinnertypen. At vi hadde prikket inn toppformen.
Derfor var det med gåsehud vi så på at det norske laget pulveriserte all motstand på den siste runden. Hvordan vi plasserte alle seks rytterne i frontgruppen og tok gull, bronse og femteplass. Tre blant de fem. Overlegne.
Det var et lærerbokeksempel på hvordan sykle kaldt, kalkulerende og spille hverandre gode.
Det hele kunne gått galt. Vi kunne vært for kalde. Det gikk farlige grupper hvor vi ikke var med. Det pleier å skje i VM. Sjeldent holder det inn, men noen få ganger går det. Norge gamblet en del. Det kunne blitt fiasko.

GULLSPILLET: Samhandling i verdenstoppen og et rykk det luktet svidd av ga norsk gull. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Men ting samlet seg, og på sisterunden hadde våre gutter de piggeste beina. Så startet lagspillet:
Først gikk Odd Christian Eiking. Konkurrentene måtte følge.
Da de ble hentet og det var samlet inn i siste bakke, var det Sven Erik Bystrøm sin tur. Med et rykk som må ha svidd asfalten av veien, suste han fra alt og alle. Nummer én og to i Tour de l’Avenir var sjanseløse.
Da det samlet seg bak, gjorde resten av våre en manns jobb med å dekke de få forsøkene som kom. Satt i veien for de som jaktet og klinket til i spurten.
Da dagen var over, sto vi igjen med «Ja, vi elsker dette landet», champagne, to medaljer og mest trolig en ekstra proff neste år (Kristoffer Skjerping fikk resultatet som åpnet profflagenes øyne).
Noen dager klaffer alt. Noen dager tar det timer før gåsehuden legger seg. Slike dager lever vi lenge på!
3. Nå må verden snart våkne
Når vi hyller de norske utøverne, må vi også få lov til å svinge pisken over mange utenlandske lag.
Det er vanskelig å skrive denne tanken uten å virke for patriotisk og subjektiv. Men la oss gjøre et forsøk. Hvorfor viser ikke de største lagene i verden større interesse for hva som skjer i norsk sykkelsport?

NORSK POWER: Under VM så vi hvilken sterk sykkelnasjon Norge har vokst seg til å bli. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Team Sky er vel de eneste som har inngått noe slags samarbeid med norsk sykkelsport, sterkt drevet frem av linken mellom Edvald Boasson Hagen og Team Joker, samt det faktum at de har Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch i støtteapparatet.
For øvrig finnes det lag som har en nordmann eller to i stallen, men det virker til å være mer et resultat av at de har falt pladask for den rytteren mer enn at de har tro på norske ryttere.
Så kjære sykkelverden, ta en titt på hva som skjer i Norge. Er det tilfeldig at vi flasker opp store sykkelryttere i et stadig hyppigere tempo? Er det bare en trend som snart tar slutt? Få ting tyder på det:
* Norge er en idrettsnasjon. En kondisjonsnasjon. Riktignok gjenspeiles dette som oftest i vintersport, men ser man mot vinter-OL, så burde det være lite tvil om at vi, sett i lys av innbyggertallet, er en av verdens beste idrettsnasjoner.
* Vi har spisskompetanse på trenersiden i sykling. Bare se på U23-VM. Vinneren Sven Erik Bystrøm har samme trener som Alexander Kristoff. Bronsevinner Kristoffer Skjerping har samme trener som førte Edvald Boasson Hagen til verdenstoppen og Sondre Holst Enger har samme trener som Thor Hushovd.
* Våre ryttere leverer. Med unntak av Frederik Wilmann er det ingen av de norske rytterne som de siste årene har kommet i retur fra profflivet. De får fornyet kontrakter, blir lagt merke til av konkurrentene. De er rett og slett solide og verdsatte ryttere.
Vi ser ofte at italienske lag skaffer seg kontakter med øst-europeiske land og støvsuger de for talenter. Mer eller mindre formelle samarbeid. Slik som Team Giant og Sverige har hatt i linken Aike Visbeek.

MÅTTE ET VM TIL: Selv om han ble nummer to i U23-utgaven av Flandern rundt og vant en etappe i Tour de l’Avenir måtte det en VM-bronse til for at profflagene skulle våkne og vise konkret interesse for Kristoffer Skjerping. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Tenk om noen hadde tenkt slik om Norge for noen år siden. Tenkt den tanken og fått «førsterett» på noen av talentene vi har produsert de seneste årene.
Kanskje noen burde tenkt den tanken nå. Forstått at selv om man ikke kan bygge et lag av nordmenn, vil muligheten til å plukke de største talentene fra Norge være en styrke. Uansett om det er Tinkoff-Saxo, Lotto Belisol eller Omega Pharma-Quick Step som er mottakeren.
4. Latterlige svensker
Midt under VM dukket det opp en sak fra VM, som vi først synes var veldig humoristisk. Faktisk trodde vi det var en satirényhet. Dødelig ironisk. For den kunne vel umulig være sann?
Joda, artikkelen på eurosport.se var ikke noe tull. Den var helt sann. Skremmende. La oss oppsummere den:
Det svenske damelaget stilte med fem ryttere i VM. Alle samlet rundt kaptein Emma Johansson. Sara Olsson kjørte søndag for en drøy uke siden lagtempo for Team Hitec-Products. Lørdag, en knapp uke senere, kjørte hun fellesstarten for Sverige. Hva gjorde hun i mellomtiden?
Fløy tur/retur Sverige. For svenskene ville ikke ha 24-åringen i Ponferrada. De ville ikke at hjelperytteren skulle ta fokus fra kapteinen.
Martin Vestby (den norske sjefen for det svenske damelaget, og ektemannen til Emma Johansson) forklarer i artikkelen at det er viktig at mekanikere og massører kun har fokus på Johansson. De andre svenskene var mer eller mindre ikke velkomne. Ja, hvert fall før lørdagen hvor de skulle gjøre alt de kunne for Emma.
Fra Ponferrada til Madrid (flyplassen) er det omtrent fire timers reising. Det tar ytterligere fire timer å fly til Sverige. Den totale reisebelastningen må altså ha blitt på i hvert fall 20 timer (venting tatt i betraktning).
Det vil si at Sara Olsson tilbrakte over ti prosent av tiden sin fra målgang i lagtempoen til starten på fellesstarten, på reising. Snakk om å verdsette sin egen utøver. Snakk om å legge forholdene til rette. Snakk om å bygge lagånd.
Snakk om å dumme seg ut.

VANDRER HELST ALENE: Eller ble Emma Johansson brukt som en unnskyldning for svensk fattigdom? Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Vi mistenker vel kanskje at dette handler mer om økonomi enn det Vestby vil si i artikkelen. At det svenske forbundet er nesten like blakke som en femåring etter at han har vært i godtebutikken på lørdagen, er en kjent sak. Uavhengig om det er derfor eller ikke:
Kjære Sara Olsson. Dette kan bli slitsomt i lengden. De neste årene er det USA og Qatar som har VM. Tenk hvor lang reise det blir. Tenk hvor ille det blir å bli sendt tur/retur som en feilsendt pakke. Tenk hvor ydmykende.
Nei, vi i Norge tar på oss ansvaret. Vi adopterer deg. Kom deg over grensen, ikke se deg tilbake. Vi i Norge setter ganske strenge krav for å bli tatt ut til VM, men om det først skjer, da sender vi deg ikke Europa rundt som om du skulle vært en tenårings-backpacker på opplevelsesreise. Vi behandler deg som en VM-utøver.
Sara, kom til Norge. Vi tar imot deg med åpne armen og skriver det på kontoen for U-landshjelp.
Velkommen skal du være!
Spådommen: Regnbuetrøyen må ikke bli en forbannelse
I år fikk vi en fantastisk verdensmester i polske Michal Kwiatkowski. Han er en av de mest allsidige og ydmyke utøverne vi har i sporten. En rytter som nesten tangerer Peter Sagan hva gjelder talent.
Nå håper vi bare at regnbuetrøyen ikke blir en forbannelse. Da tenker vi ikke først og fremst på uhell, sykdom eller skader. Vi tenker på belastningen. For Omega Pharma – Quick Step har kjørt 24-åringen hardt.

INGEN HINDRING: Forhåpentligvis vet Omega Pharma – Quick Step hvordan de skal spille Michal Kwiatkowski gode. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Han har riktignok 69 starter i år, noe som ikke er fryktelig mye, men rittene han kjører er stort sett bare storritt. Det er klassikere, de tøffeste ukelange etapperittene og Tour de France. Løyper som deler ut juling, enten du er dårligst eller verdensmester.
Når den ekstra mediabelastningen kommer på toppen, er det fare for at det blir for mye. At det sier stopp. Vi har sett det skje med stortalenter tidligere. Stjerner som har sluknet for tidlig.
Men Kwiatkowski er herdet. Han har vist at han tåler en trøkk. Og han er i et lag med mye erfaring. Det burde gå bra, og det tror vi det gjør.
Ser vi inn i glasskulen, ser vi en sesong med regnbuetrøyen i front av de fleste store ritt. En VM-trøye som sliter seg med på hjul, spurter ifra mer rutinerte syklister og vinner med deilige frekkiser, i ånden av årets VM-seier.
Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.
Jonas, Anders og Even