SURT, MEN FLOTT: En stor gullmulighet røk, men Alexander Kristoff kjører nok et fantastisk sykkelritt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enige, uenige eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. Muligheten som glapp
For en avslutning vi fikk på årets VM. Løypen innbydde ikke til sykkelfest. Det ble i de yngre klassene klart at det var i siste bakke man kunne gjøre en forskjell. Den første bakken var for kort til å gjøre noe, avstanden fra siste bakken til mål var for kort til å hente de med en luke.

Selv om rittet ikke var noe fyrverkeri, var spenningen enorm. I hvert fall for oss nordmenn. Vi hadde et lag som kjørte fantastisk. Alle leverte opp mot potensialet og best av alt, vi hadde en Alexander Kristoff, som er råere enn alle andre i slutten av slike ritt.

Derfor var det bittert, ekstremt bittert da luken frem til både gull og resten av medaljesamlingen ble for lang. For bak der banket Kristoff røkla. Han dro de siste 600-700 meterne og holdt alle som lå på hjulet bak seg i spurten.

Vi lurer på om det noen gang har vært noen bedre avsluttere enn han i akkurat slike spurter.

Kristoff har en unik spisskompetanse. Den siste kilometeren av et slikt ritt er han overlegen alle andre. Vi lurer på om det noen gang har vært noen bedre avsluttere enn han i akkurat slike spurter.

Derfor er det så bittert, så bittert at det eneste som manglet på at dette skulle være en perfekt Kristoff-løype, var et par ekstra flate kilometer inn til mål.

Det er slett ikke sikkert at han er på samme nivå neste år, eller at løypen passer så bra. Derfor gjør vi som Kristoff og slår i styret. Pokker! Men samtidig, pokker så spennende det ble. Takk for underholdningen.

2. Mesterlig lagspill
I forrige ukes blogg prøvde vi å trekke ned forventningene til våre U23-ryttere. Vi visste at vi hadde et godt lag, men tvilte litt på at vi hadde vinnertypen. At vi hadde prikket inn toppformen.

Derfor var det med gåsehud vi så på at det norske laget pulveriserte all motstand på den siste runden. Hvordan vi plasserte alle seks rytterne i frontgruppen og tok gull, bronse og femteplass. Tre blant de fem. Overlegne.

Det var et lærerbokeksempel på hvordan sykle kaldt, kalkulerende og spille hverandre gode.

Det hele kunne gått galt. Vi kunne vært for kalde. Det gikk farlige grupper hvor vi ikke var med. Det pleier å skje i VM. Sjeldent holder det inn, men noen få ganger går det. Norge gamblet en del. Det kunne blitt fiasko.

GULLSPILLET: Samhandling i verdenstoppen og et rykk det luktet svidd av ga norsk gull. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Men ting samlet seg, og på sisterunden hadde våre gutter de piggeste beina. Så startet lagspillet:

Først gikk Odd Christian Eiking. Konkurrentene måtte følge.

Da de ble hentet og det var samlet inn i siste bakke, var det Sven Erik Bystrøm sin tur. Med et rykk som må ha svidd asfalten av veien, suste han fra alt og alle. Nummer én og to i Tour de l’Avenir var sjanseløse.

Da det samlet seg bak, gjorde resten av våre en manns jobb med å dekke de få forsøkene som kom. Satt i veien for de som jaktet og klinket til i spurten.

Da dagen var over, sto vi igjen med «Ja, vi elsker dette landet», champagne, to medaljer og mest trolig en ekstra proff neste år (Kristoffer Skjerping fikk resultatet som åpnet profflagenes øyne).

Noen dager klaffer alt. Noen dager tar det timer før gåsehuden legger seg. Slike dager lever vi lenge på!

3. Nå må verden snart våkne
Når vi hyller de norske utøverne, må vi også få lov til å svinge pisken over mange utenlandske lag.

Det er vanskelig å skrive denne tanken uten å virke for patriotisk og subjektiv. Men la oss gjøre et forsøk. Hvorfor viser ikke de største lagene i verden større interesse for hva som skjer i norsk sykkelsport?

NORSK POWER: Under VM så vi hvilken sterk sykkelnasjon Norge har vokst seg til å bli. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Team Sky er vel de eneste som har inngått noe slags samarbeid med norsk sykkelsport, sterkt drevet frem av linken mellom Edvald Boasson Hagen og Team Joker, samt det faktum at de har Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch i støtteapparatet.

For øvrig finnes det lag som har en nordmann eller to i stallen, men det virker til å være mer et resultat av at de har falt pladask for den rytteren mer enn at de har tro på norske ryttere.

Så kjære sykkelverden, ta en titt på hva som skjer i Norge. Er det tilfeldig at vi flasker opp store sykkelryttere i et stadig hyppigere tempo? Er det bare en trend som snart tar slutt? Få ting tyder på det:

* Norge er en idrettsnasjon. En kondisjonsnasjon. Riktignok gjenspeiles dette som oftest i vintersport, men ser man mot vinter-OL, så burde det være lite tvil om at vi, sett i lys av innbyggertallet, er en av verdens beste idrettsnasjoner.

* Vi har spisskompetanse på trenersiden i sykling. Bare se på U23-VM. Vinneren Sven Erik Bystrøm har samme trener som Alexander Kristoff. Bronsevinner Kristoffer Skjerping har samme trener som førte Edvald Boasson Hagen til verdenstoppen og Sondre Holst Enger har samme trener som Thor Hushovd.

* Våre ryttere leverer. Med unntak av Frederik Wilmann er det ingen av de norske rytterne som de siste årene har kommet i retur fra profflivet. De får fornyet kontrakter, blir lagt merke til av konkurrentene. De er rett og slett solide og verdsatte ryttere.

Vi ser ofte at italienske lag skaffer seg kontakter med øst-europeiske land og støvsuger de for talenter. Mer eller mindre formelle samarbeid. Slik som Team Giant og Sverige har hatt i linken Aike Visbeek.

MÅTTE ET VM TIL: Selv om han ble nummer to i U23-utgaven av Flandern rundt og vant en etappe i Tour de l’Avenir måtte det en VM-bronse til for at profflagene skulle våkne og vise konkret interesse for Kristoffer Skjerping. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Tenk om noen hadde tenkt slik om Norge for noen år siden. Tenkt den tanken og fått «førsterett» på noen av talentene vi har produsert de seneste årene.

Kanskje noen burde tenkt den tanken nå. Forstått at selv om man ikke kan bygge et lag av nordmenn, vil muligheten til å plukke de største talentene fra Norge være en styrke. Uansett om det er Tinkoff-Saxo, Lotto Belisol eller Omega Pharma-Quick Step som er mottakeren.

4. Latterlige svensker
Midt under VM dukket det opp en sak fra VM, som vi først synes var veldig humoristisk. Faktisk trodde vi det var en satirényhet. Dødelig ironisk. For den kunne vel umulig være sann?

Joda, artikkelen på eurosport.se var ikke noe tull. Den var helt sann. Skremmende. La oss oppsummere den:

Det svenske damelaget stilte med fem ryttere i VM. Alle samlet rundt kaptein Emma Johansson. Sara Olsson kjørte søndag for en drøy uke siden lagtempo for Team Hitec-Products. Lørdag, en knapp uke senere, kjørte hun fellesstarten for Sverige. Hva gjorde hun i mellomtiden?

Fløy tur/retur Sverige. For svenskene ville ikke ha 24-åringen i Ponferrada. De ville ikke at hjelperytteren skulle ta fokus fra kapteinen.

Martin Vestby (den norske sjefen for det svenske damelaget, og ektemannen til Emma Johansson) forklarer i artikkelen at det er viktig at mekanikere og massører kun har fokus på Johansson. De andre svenskene var mer eller mindre ikke velkomne. Ja, hvert fall før lørdagen hvor de skulle gjøre alt de kunne for Emma.

Fra Ponferrada til Madrid (flyplassen) er det omtrent fire timers reising. Det tar ytterligere fire timer å fly til Sverige. Den totale reisebelastningen må altså ha blitt på i hvert fall 20 timer (venting tatt i betraktning).

Det vil si at Sara Olsson tilbrakte over ti prosent av tiden sin fra målgang i lagtempoen til starten på fellesstarten, på reising. Snakk om å verdsette sin egen utøver. Snakk om å legge forholdene til rette. Snakk om å bygge lagånd.

Snakk om å dumme seg ut.

VANDRER HELST ALENE: Eller ble Emma Johansson brukt som en unnskyldning for svensk fattigdom? Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Vi mistenker vel kanskje at dette handler mer om økonomi enn det Vestby vil si i artikkelen. At det svenske forbundet er nesten like blakke som en femåring etter at han har vært i godtebutikken på lørdagen, er en kjent sak. Uavhengig om det er derfor eller ikke:

Kjære Sara Olsson. Dette kan bli slitsomt i lengden. De neste årene er det USA og Qatar som har VM. Tenk hvor lang reise det blir. Tenk hvor ille det blir å bli sendt tur/retur som en feilsendt pakke. Tenk hvor ydmykende.

Nei, vi i Norge tar på oss ansvaret. Vi adopterer deg. Kom deg over grensen, ikke se deg tilbake. Vi i Norge setter ganske strenge krav for å bli tatt ut til VM, men om det først skjer, da sender vi deg ikke Europa rundt som om du skulle vært en tenårings-backpacker på opplevelsesreise. Vi behandler deg som en VM-utøver.

Sara, kom til Norge. Vi tar imot deg med åpne armen og skriver det på kontoen for U-landshjelp.

Velkommen skal du være!

Spådommen: Regnbuetrøyen må ikke bli en forbannelse
I år fikk vi en fantastisk verdensmester i polske Michal Kwiatkowski. Han er en av de mest allsidige og ydmyke utøverne vi har i sporten. En rytter som nesten tangerer Peter Sagan hva gjelder talent.

Nå håper vi bare at regnbuetrøyen ikke blir en forbannelse. Da tenker vi ikke først og fremst på uhell, sykdom eller skader. Vi tenker på belastningen. For Omega Pharma – Quick Step har kjørt 24-åringen hardt.

INGEN HINDRING: Forhåpentligvis vet Omega Pharma – Quick Step hvordan de skal spille Michal Kwiatkowski gode. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Han har riktignok 69 starter i år, noe som ikke er fryktelig mye, men rittene han kjører er stort sett bare storritt. Det er klassikere, de tøffeste ukelange etapperittene og Tour de France. Løyper som deler ut juling, enten du er dårligst eller verdensmester.

Når den ekstra mediabelastningen kommer på toppen, er det fare for at det blir for mye. At det sier stopp. Vi har sett det skje med stortalenter tidligere. Stjerner som har sluknet for tidlig.

Men Kwiatkowski er herdet. Han har vist at han tåler en trøkk. Og han er i et lag med mye erfaring. Det burde gå bra, og det tror vi det gjør.

Ser vi inn i glasskulen, ser vi en sesong med regnbuetrøyen i front av de fleste store ritt. En VM-trøye som sliter seg med på hjul, spurter ifra mer rutinerte syklister og vinner med deilige frekkiser, i ånden av årets VM-seier.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

NORGES REDNING? Om John Degenkolb har kommet seg fullt og helt etter vueltaen kan Tyskland kjøre lagtempo for superspurteren. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enige, uenige eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. Disse må Norge stole på
Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug skal forsvare Norges ære i årets VM-ritt. Førstnevnte er som seg hør og bør utnevnt til kaptein, men han er avhengig av at det samles mot slutten.

Med kun tre ryttere til start, kan man ikke forvente at Norge sørger for at feltet samles på den siste runden av VM-fellesstarten. Vår trio må spille på de andre lagenes styrke om det skal bli Kristoff-suksess.

Men hvilke andre land ønsker den samme utviklingen som Norge?

Vi har sett litt nærmere på hvem Kristoff og kompani må spille på om 27-åringen skal gå helt til topps.

Det er nok kun to lag vi kan stole på. Tyskland og Frankrike.

Førstnevnte setter sin lit til John Degenkolb. Tyskeren er på mange måter en lik sykkelrytter som Kristoff. Han besitter strålende spurtferdigheter, men trives enda bedre når noen bakker har sørget for at de aller raskeste har falt av.

Med seg på laget har han blant annet Tony Martin (antar vi, laget er ennå ikke offisielt tatt ut). Det er en perfekt mann for å holde oppe farten på flatene mellom bakkene. Hvem er vel bedre til å hente inn eventuelle utbrytere på de siste kilometerne inn mot mål?

Tyskland blir avgjørende om det skal samles til en spurt i en litt større gruppe. For tyskerne er det nemlig få andre kort å spille på en nettopp Degenkolb. Om en klatresterk rytter vinner, blir det ikke tysk seier. Så Tyskland, her må det taues!

Det samme gjelder franskmennene. De har vel og merke sterke klatrere til start, men folk som Romain Bardet, Jean-Christophe Péraud og Tony Gallopin er ikke de største vinnertypene.

For det er Nacer Bouhanni folk sperrer opp øynene for når de ser det franske laget. Den fantastiske spurteren viste senest i vueltaen at han også besitter gode klatreferdigheter. Det er et spennende utgangspunkt for årets VM.

Uttaket av Kévin Réza og Geoffrey Soupe viser også at det franske laget mener alvor med Bouhanni.

Uttaket av Kévin Réza og Geoffrey Soupe viser også at det franske laget mener alvor med Bouhanni. Sammen med Tyskland kan det vise seg at franskmennene blir Norges beste «allierte».

Et faremoment er selvfølgelig at Bardet og Gallopin er i superform og gjør at franskmennene ikke føler for å dra for Bouhanni.

Utenom de to stornasjonene er det nok få lag som har kjørestyrke og vilje til å samle det mot slutten. Storbritannia kan dog finne på å gi Norge en hjelpende hånd.

Ben Swift har nemlig hatt en strålende sesong, og Skys klatresterke spurter kan finne på å bli britenes kaptein. Det er også potensielt avgjørende for Kristoffs medaljehåp. For hvem er vel bedre til å dra lenge og hardt enn britene?

2. Lagene som vil ødelegge Norges plan
Der Norge i utgangspunktet sikter mot en spurt i en større gruppe med Alexander Kristoff, finnes det flere land som ønsker det motsatte. Disse lagene vil gjøre dette verdensmesterskapet knalltøft.

Belgia: Kanskje det sterkeste laget i VM. Har en frontlinje med Greg Van Avermaet, Philippe Gilbert og Tim Wellens, som er sterke nok til å helle kaldt vann i årene på konkurrentene. Legg til ryttere som Sep Vanmarcke, Jelle Vanendert (stor outsider) og Jan Bakelants, og det er få (om noen) profflag som kunne matchet oppstillingen til Belgia.

Italia: Italienerne har ikke tatt ut det endelige laget i skrivende stund, men er alltid særdeles offensive og toneangivende i et verdensmesterskap.

Legger trolig flest egg i kurven til Vincenzo Nibali, men har også spennende outsidere i Alessandro De Marchi, Giovanni Visconti, Davide Formolo og Fabio Aru. Legg til noen solide hjelperyttere, og du har et lag med trykk nok til å gjøre rittet veldig tøft.

HJEMMENASJONEN: Mest trolig vil Spania by opp til fest både langs løypa og i rittet. Med angrepskåte klatrere vil de lage rittet tøft. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Spania: De slue, dog noen ganger taktiske sløve, spanjolene tropper opp med et mannskap som gjør at man lurer på om de skal kjøre fellesstart eller lagtempo opp en fjellside. Joaquin Rodriguez og Alejandro Valverde er nok kapteinene med Daniel Moreno som outsideren.

Det kanskje mest skremmende for Norge er kanskje at hjemmenasjonen stiller med et like sterkt artilleri av hjelperyttere. Jonathan Castroviejo, Imanol Erviti og Jesus Herrada er blant de beste i hjelperytterbransjen og vil garantert sette et drepende tempo i bakkene.

Alt for å spille rittet inn i deres taktiske bane, og tvinge Norge over til plan B.

Helt til slutt nevner vi Australia. De kan sitte og glise uansett hvordan rittet utvikler seg, der de har Simon Gerrans og Michael Matthews, som til sammen dekker de fleste tenkelige scenarier.

3. Dette er de største favorittene
På søndag smeller det. VM-fellesstarten i Ponferrada kommer til å bli et av årets høydepunkter.

Å plukke ut favoritter til et VM er alltid en nærmest håpløs oppgave. Det finnes så ekstremt mange av dem, og VM er kanskje det mest uforutsigbare rittet du finner gjennom hele sesongen. Dette er dog våre tre største favoritter.

Simon Gerrans: Kanskje den største forhåndsfavoritten. Australieren vant begge endagsrittene i Canada på overbevisende måte og er i strålende form. Ingen er smartere enn 34-åringen når det kommer til bakkeklassikere.

Orica-GreenEDGE-rytteren besitter også spurtkvalitetene som gjør at han kan gjemme seg i feltet for så å slå til på de siste par hundre meterne. I tillegg er han så sterk oppover at det er vanskelig å distansere ham der.

En komplett og strålende rytter, men med favorittstemplet er det alltid vanskelig å vinne.

I Canada hadde Gerrans ekstremt gode hjelpere. De skulle han nok gjerne hatt i VM også. Joda, Australia stiller med et sterkt lag, men Gerrans kommer ikke til å få den samme hjelpen som han er blitt vant til.

Det er dog en god mulighet for at seierene fra Liège-Bastogne-Liège, Québec og Montréal toppes i Ponferrada.

JEG TAR DEN TRØYA, TAKK: Simon Gerrans vant i Montreal, men sikler nok mest etter trøya til Rui Costa. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Alejandro Valverde: Kommer til VM med et vanvittig press, men også en vanvittig resultatrekke fra årets sesong.

Seier i Flèche Wallonne, andreplass i Liège-Bastogne-Liège, fjerdeplass i Tour de France, seier i San Sebastian og tredjeplass i Vuelta a España sier det meste.

Klarer han å presse ut det siste av sitronen etter en ekstremt lang sesong, blir han ekstremt farlig.

Valverde er spanjolenes kaptein, men det er mulig det er splittelser innad i laget. Joaquim Rodríguez har neppe glemt det som skjedde i Firenze i fjor. Valverde gjorde nemlig ikke sin jobb da han lot Rui Costa kjøre fra ham.

Men klarer spanjolene å forene kreftene, har de et lag de fleste misunner dem. Og da lukter det veldig fort Valverde.

34-åringen står ikke tilbake for noen i motbakkene og besitter en spurt ingen av hans klatrekaliber kan matche.

I Ponferrada venter dog ikke de aller lengste bakkene, men Valverde innehar eksplosiviteten til å henge med i kortere bakker også.

Det store spørsmålet rundt Valverde er dog hans seiersmentalitet. I VM har han nemlig aldri lyktes, til tross for at han har vært meget, meget nære.

To andreplasser, tre tredjeplasser, en sjetteplass og en niendeplass har det blitt i løpet av årene. I år handler alt om å endelig få seieren. Det kan fort skje.

Greg Van Avermaet: Favoritt nummer tre, og også han var i Canada, men har syklet et par ritt siden den tid.

Mannen som er kjent for å være strålende, men ikke vinne, har begynt å gjøre nettopp det. Det er et skremmeskudd for resten av VM-feltet.

Var trolig den sterkeste sammen med Cancellara i Flandern rundt før han gjorde en fantastisk innsats for Philippe Gilbert i Amstel Gold Race.

To seirer på fire dager er intet annet enn usedvanlig bra for belgieren.

Han kjørte fantastisk på våren, men noen seier ble det ikke. Den kom ikke før i Eneco Tour, hvor han viste klassetakter på etappen med målgang midt i ikoniske Muuren.

I Canada ble han nummer fem og syv, men det er først etter det han har vist at toppformen virkelig er inne. To seirer på fire dager er intet annet enn usedvanlig bra for belgieren.

Det gjør han også en het kandidat til årets VM. Klatresterk, avslutningssterk og en fightervilje uten like gjør ham trolig til Belgias sterkeste kort. Klarer belgierne å utnytte sitt uhyre sterke lag, kan det fort bli Van Avermaets VM.

4. De som ga seg for tidlig
Tidligere denne uken kom beskjeden om at Oskar Svendsen tar en pause fra sykkelsporten for å finne ut om han har motivasjonen til å fortsette karrieren.

Vi håper supertalentet finner ny motivasjon og satser slik at han når opp til en brøkdel av potensialet sitt. Det alene vil være nok til å skape store norske sykkeløyeblikk.

Mens vi venter på Oskar Svendsen mimrer vi tilbake på de norske sykkelkarrierene som av ulike grunner har blitt altfor korte de siste årene.

3. Håkon Lilland
Vestfoldingen Håkon Lilland slet allerede i juniorklassen med mange sykdomsperioder og skadeproblemer. Det gjorde at han gikk glipp av en del landslagsoppdrag.

Han rakk likevel å dra med seg tre NM-gull i juniorklassen (lagtempo, tempo og fellesstart). Med det viste han at potensialet var stort de gangene han hadde litt stang inn med sykdom og skader.

Dessverre fikk vi aldri se hva han var god for i seniorklassen. Han åpnet opp en nettbutikk i ung alder, og «dessverre» var gründersatsingen så suksessfull at det ikke ble like mye tid til trening.

Har har dukket opp i noen turritt de siste årene og vist at han fortsatt er sprek. Få vet vel hva som hadde skjedd om Lilland hadde hatt motivasjon og helse til å satse fullt og helt på en sykkelkarriere.

2. Sten Stenersen
Denne Stavanger-syklisten kom opp i samme kull som Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen (han er året yngre enn disse to) og hadde en flott karriere som junior med blant annet NM-sølv bak Boasson Hagen og én internasjonal seier i Münsterland Tour.

Han fikk to år i Team Joker, hvor åttendeplass i NM i Brumunddalen (der Kristoff vant sitt første NM-gull) nok var hans sterkeste resultat.

Slet dessverre med ryggproblemer som satte en stopper for karrieren. Holdt lenge comeback-døren på gløtt om ryggen skulle bedre seg, men sykkel-Norge fikk dessverre aldri sett det beste av Stenersen.

ALT SOM KUNNE BLITT: Ole Haavardsholm (i midten) kunnde fort blitt en av de som overtok sykkeltronen fra Thor Hushovd, men slik ville det seg ikke. Foto: Heiko Junge (NTB Scanpix)

1. Ole Haavardsholm
Vi får fortsatt frysninger nedover ryggraden når vi skriver om Ole Haavardsholm. Stavanger-syklisten som herjet verre i juniorklassen og viste at potensialet også var der i seniorklassen.

Haavardsholm var den første norske syklisten som vant en medalje i et internasjonalt juniormesterskap, da han tok bronsen i landeveisrittet i Sofia i 2007 (Michael Kwiatkowski vant). Før det hadde han vunnet flere internasjonale ritt i årsklassen.

Hans første år i seniorklassen ble ingen suksess og han la opp i én måned. Heldigvis gjorde han comeback, for selv om Haavardsholm aldri ble noen sykkelstjerne, så vil 2009-sesongen alltid stå som et tegn på hva norsk sykkelsport gikk glipp av.

Han vant Porec Trophy fra et firemannsbrudd, ble nummer 13 sammenlagt i Tour de Normandie og satt i det avgjørende 10-mannsbruddet i U23-utgaven av Flandern rundt. Men toppresultatet i det belgiske rittet ble ødelagt da han måtte bryte på grunn av store smerter i fotbladet. Han hadde fått et tretthetsbrudd og måtte operere bort et lite bein i foten.

Sesongen var over, og selv om han også i 2010 var en del av Team Joker, kjørte han veldig få ritt. Karrieren var over, og Norge mistet en fremtidig storsyklist. Det svir fortsatt!

Spådommen: Norge vinner ett gull
Ok, la oss gå inn for dette med liv og lemmer. La oss spå de beste norske plasseringene i hvert VM-ritt fremover. En litt vanskelig oppgave gitt at vi ikke har sett fellesstartløypen i ritt ennå.

Men pokker heller da, det er jo lov å prøve seg.

Menn junior: Dette er i våre øyne den klassen hvor Norge sitter på de beste kortene. Da er vi heller litt for optimistiske enn realistiske.

Vi tror den første medaljen kommer på tempoen, der Erlend Blikra tar bronsen. Vi har to medaljekort i Stavanger-syklisten og Tobias Foss. Med stang inn får vi to blant de fem første, men altså tredjeplass som best gjennom Blikra.

Og har du først tatt hjem bronsen på tempoen, er det bare å slippe ned skuldrene og kline til på fellesstarten. Erlend Blikra virker til å ha funnet tilbake til toppformen etter en litt svakere sommer (med Erlend Blikra er alle negative adjektiver relative). Da blir det Norges første fellesstartgull for juniorer noensinne.

U23-klassen: Først ut er Andreas Vangstad, en bunnsolid og stabil temporytter. En spesialist som sikter seg inn på en topp ti-plassering. Vi tror det blir litt for tøft, men en 16.-plass er veldig godkjent.

På fellesstarten er det sikkert mange som sitter med store forventninger. Vi har et godt lag, men er det godt nok? Sondre Holst Enger er vi veldig tvilsomme til, og vi ender opp med å ha Odd Christian Eiking, Kristoffer Skjerping og Sven Erik Bystrøm som våre største håp.

Sistnevnte er i knallform, og vi spår at han blir vår beste. Vi spår tiendeplass, noe mange kanskje mener er pessimistisk. Men U23-klassen er knalltøff. Det er noen utrolige talenter, flere klatrere enn spurtere. Dette rittet blir tøft, og et par nasjoner har da flere kort å spille enn oss.

KLARER IKKE Å KOPIERE BRONSEN: Norge har et sterkt lag, men vi tviler likevel på at vi klarer å forsvare Sondre Holst Engers bronse fra fjorårets VM. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Damene: Her har vi bare deltakere i fellesstarten blant seniorene. Dette er her vi også har lavest forventninger til en topplassering. Det utvikler seg fort til et tøft ritt, og da har våre deltakere i tidligere mesterskap vist at de kommer litt til kort.

I fjor ble Miriam Bjørnsrud nummer 38. Vi ser ikke helt hvorfor det skulle bli så veldig mye bedre i år, men sender henne opp ni plasser på mesterskapsrutinen og den flotte formen hun nylig viste i Belgia. Altså 29.-plass.

Herrer, elite: Her har vi gått frem og tilbake i en liten evighet. Noen av oss har trodd på medalje for Alexander Kristoff, men som dere nå har forstått har magefølelsen gått over til å tro at rittet blir litt for hardt.

Da har vi Lars Petter Nordhaug som plan B. Det er ingen dum reserveplan. Mannen er et udyr i slike ritt. En terrier. Han sliter seg fast på bakhjulet til de beste og slipper ikke før han har fått en skikkelig runde juling. Vi faller til slutt ned på niendeplass. Det føles realistisk, men det er lov å drømme om mer.

Reidar Borgersen er i sitt livs tempoform. Det tror vi kommer til syne på onsdag. Da skal han opp mot majoriteten av verdens beste temporyttere, og vi tror han kommer fra det med 17.-plass i det gjeveste selskapet som finnes.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

TA DEG EN BOLLE: Og nyt disse fem Hushovd-historiene du kanskje ikke husker. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Lørdag sykler Thor Hushovd sitt siste ritt. En lang og fantastisk sykkelkarriere er slutt. Ansiktet til norsk sykkelsport takker av, og nettavisene står i kø for å gi ham velfortjent hyllest. De trekker frem hans største øyeblikk. De vi alle husker.

Men i løpet av en slik lang karriere er det alltid hendelser som blir glemt. Store prestasjoner og artige situasjoner. Her kommer fem historier du kanskje ikke husker fra Thor Hushovds karriere:

1. Dagene han ga tilbake til Grimstad
Selv om det er først nå Thor Hushovd setter fra seg sykkelen, så vil det nok være fjorårets NM i Grimstad som blir husket som hans brakavslutning. Med en soloprestasjon av de sjeldne tynet han ut akkurat nok til å få et euforisk publikum til å eksplodere. Han sikret mesterskapstrøya på hjemmebane.

Det som kanskje ikke huskes like godt fra det mesterskapet var lagtempoen. Det er ikke ofte i karrieren at Thor Hushovd har stilt opp i mer enn fellesstarten i NM-er, men på hjemmebane gikk han tidlig ut med drømmen om å vinne lagtempoen.

Sammen med lokalgutten Morten Mørland og skapsørlendingen Amund Grøndahl Jansen tok han gullet. Det var øyeblikket da sykkelkongen ikke bare sørget for at en mann fra Grimstad vant NM, men hele Grimstad Sykleklubb. Ja, hele Grimstad by vant NM.

DA GRIMSTAD GIKK AMOK: Seieren på fellesstarten husker du nok, men husker du også at Hushovd dro Grimstad øverst på pallen også under lagtempoen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

2. Den ironiske veien til ambassadør
Når vi først er inne på NM, så er det mange gode Hushovd-historier. Sett i ettertid var historien om sykkel-NM i 2006 den morsomste. Den historien begynner for så vidt året før, under NM i Larvik.

Det var første gang undertegnede var til stede på et stort sykkelritt, og den taktiske kampen som utspilte seg var fascinerende. Et brudd fikk gå, uten at Kurt Asle Arvesen brydde seg om å hente dem inn. Han samarbeidet med Team Sparebanken Vest, som til slutt vant rittet med Morten Christiansen.

Thor Hushovd var mektig forbannet og det ble et par heftige ordvekslinger mellom våre to store profiler etter målgang. Året etter skapte Hushovd igjen overskrifter. Denne gangen ved ikke å delta.

Ikke noe merkelig det, mange stjerner står over ett eller flere nasjonale mesterskap i karrieren. Det ironiske var at dette var NM på Andørja. Mesterskapet som igjen sådde tanken og idéen om Arctic Race.

De seneste årene har han gjort en ypperlig jobb som ambassadør for rittet og hjulpet dem til å få en stor status på kort tid. Litt artig er det dog at det var akkurat Hushovd som valgte å droppe det mesterskapet. Reisen var for lang og upraktisk med tanke på Tour de France.

3. Oppgjørene han skulle tatt
Jeg tror det er svært få som tviler på Thor Hushovds standpunkt til doping. Han har over lenger tid vært en av de sterkeste røstene for ren idrett.

Samtidig så ble han de seneste årene stadig vagere i uttalelsene av de som ble tatt. Det gjaldt Lance Armstrong og lagkamerat Alessandro Ballan.

Fremfor å fordømme deres handlinger (til Hushovds forsvar tok det lang tid fra bevisene på doping blant disse rytterne førte til en faktisk dom) valgte Hushovd å gjøre det han kunne for å få journalister til å unngå å stille de kritiske spørsmålene.

VENN, IKKE VENN, VENN, IKKE VENN: Joda, det er ikke bare lett, men Hushovd kunne gjort det enklere for seg selv med å ta tøffere oppgjør med jukserne de siste årene. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Han gikk i forsvarsposisjon, svarte kort og gjorde det klart at han ikke var interessert i å snakke om doping. Som i denne artikkelen om Ballan, hvor han tydelig er mindre enn lite interessert i å svare på Petter Tenstads spørsmål.

Han rotet seg senere også bort da temaet ble Lance Armstrong.

Thor, ditt synspunkt på doping og en ren idrett er det ingen som skal betvile, men i mine øyne hadde du scoret mer på å riste de dopingtatte rytterne hardere. Man kunne kanskje ikke forvente at det var din oppgave, men du hadde makten og statusen som gjorde deg hørt. Her kunne du oppnådd enda mer.

4. Hushovds selvironiske Vuelta-triumf
Thor Hushovd er på sitt herligste når han er dødelig selvironisk. Når han byr på seg selv både på og av sykkelen, er han i sitt ess.

Den 2. september 2010 var en slik dag. I oppkjøringen til verdensmesterskapet han senere skulle vinne i Australia, tok han en triumf i Vuelta a España. Han hang med frontgruppen på en tøff, kupert etappe. Resten av spurterne forsvant.

KJENT POSITUR: Armene i været, den norske mestertrøya brettet ut i full prakt. Ah, det er slik vi vil huske deg, Thor. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Dermed kunne Hushovd juble over en flott triumf. Seieren som viste at han var VM-klar. Sitatene i etterkant var om mulig enda mer gullkantede enn medaljen han hentet noen uker senere.

- Jeg visste at denne bakken ikke passet spurtere som Cavendish. Jeg satt stort sett i femteposisjon hele bakken, men måtte slippe meg ned drøye 20 plasser mot slutten.

- Jeg var helt på grensa, men det var jo ikke mer enn 25 mann igjen på toppen. Da er det ikke så rart at «Feite-Thor» ikke hang med helt opp, fortalte han procycling.no.

Replikker som det kommer til å bli savnet, Hushovd!

5. Tordenguden
Når vi først er inne på å by på seg selv. Vi har vel ikke glemt Tour de France 2011?

Nei, jeg tenker ikke på de to fenomenale etappeseirene. Jeg tenker på lagpresentasjonen. I fantastiske omgivelser på Grand Parc du Puy du Fou.

Inne på den romerske stadion ble rytterne på hvert lag hevet opp fra kjelleren. De fleste lagene sto pent og pyntet på rekke og vinket høflig til publikum.

Så kom Garmin. De sto ikke på rekke. Nei, de hadde åtte mann som satt og hyllet mannen i midten. Tordenguden Thor Hushovd. I regnbuetrøyen, med parykk og den gigantiske «hammeren».

FESTENS MIDTPUNKT: Thor Hushovd vet hvordan han skal overraske publikum fra tid til annen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Han stjal til de grader showet. Et show han fortsatte på landeveien. Det var slik han gjorde sykkel populært i Norge. Med prestasjoner på sykkelsetet som ingen har klart å kopiere, og ved å skape debatt, latter og pinlige sekvenser av sykkelen.

Selv de «glemte» øyeblikkene er minneverdige i Hushovds karriere. Takk for alt!

Har du noen Hushovd-historie det kanskje ikke er alle som husker? Del den gjerne med oss andre i kommentarfeltet!

Jonas

IKKE TIL VM: Daniel Hoelgaard blir ikke å se i norske farger under VM i Ponferrada. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enige, uenige eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. Offer for strategien
Det største dramaet rundt herrenes VM-uttak kom da Daniel Hoelgaards navn ikke dukket opp på PowerPoint-sliden som viste hvem som får representere Norge i U23-VM.

Forbundet har i år satset lite på den spurtraske Etixx-rytteren, som per dags dato står bokført med fire av de fem norske sykkelseirene i U23-klassen (da tenker vi på UCI-ritt).

Rett skal være rett. Forbundet ønsket å satse på Hoelgaard i EM, men det rittet ble talentet nødt til å melde forfall til. Det ble også bestemt i fellesskap at Hoelgaard hadde bedre nytte av Etixxs løpsprogram enn å kjøre Tour de l’Avenir. Det samme gjaldt i det rene fjellrittet Giro della Valle d’Aosta. I de tre endagsrittene som kunne passet ham bra på våren, Flandern rundt U23, La Côte Picarde og ZLM Tour, ble han hentet inn som reserve etter at Sondre Holst Enger ble syk.

Å si han har blitt vraket hele året blir feil. Samtidig så må vi få lov til å si at man med fasit i hånden og hele sesongen sett under ett, ikke har satset like mye på Daniel Hoelgaard som man burde.

Strategien til forbundet er klar, man ønsker å bygge lag rundt de som har best vinnersjanser, for på den måten å få best mulig U23-resultater med landslaget. I lys av den strategien og slik Hoelgaards sesong er blitt, er det spennende å diskutere to punkter:

1) Hvor langt skal man strekke strategien? I ritt hvor vi har ryttere i favorittsjiktet og en podiumplass er meget sannsynlig, virker det veldig fornuftig å bygge laget rundt ett kort. Men i de rittene vi er mer outsidere, hvor vinnersjansene er mindre, burde vi der bygget mindre rundt én kaptein og heller åpnet opp for å ta med to like vinnertyper, som for eksempel Sondre Holst Enger og Daniel Hoelgaard?

I U23-klassen er det langt mindre kontrollert kjøring og langt flere bruddforsøk. Det gjør at det utspiller seg langt flere potensielle scenarioer enn i proffritt.

Vi vet jo at det er stor forskjell på U23-ritt og proffritt. I U23-klassen er det langt mindre kontrollert kjøring og langt flere bruddforsøk. Det gjør at det utspiller seg langt flere potensielle scenarioer enn i proffritt. Da er det kanskje bedre å gi flere ryttere en egen sjanse fremfor å bygge laget rundt én eller to ryttere?

2) Med en strategi om å bygge laget rundt vinnertypene våre, krever det også en god porsjon planlegging. Hvem skal vi satse på når? Hvilket ritt passer hvilken av våre ryttere best?

Det skjer selvsagt ting gjennom sesongen som gjør at man må avvike en sånn plan, men hvis man er tidlig nok ute og tydelige nok på hvem man ønsker å satse på når, så burde det gå an å finne arenaer for alle våre beste U23-ryttere å lykkes på.

På den måten ser man hele sesongen under ett og klarer å forankre planene med ryttere, klubber og lag. Da vil også sannsynligheten øke for at vi unngår at store norske talenter føler seg forbigått.

2. Et voldsomt styr
Om sykkelforbundet forventet reaksjoner på uttaket av U23-gutta, så var det ingenting målt mot beslutningen om å ta ut tre kvinner når man hadde en kvote på fem.

Debatten har i all hovedsak vært styrt av den ene kraftsalven etter den andre fra de som er uenige med forbundet og mener at Norge selvsagt skulle hatt med fem damer til eliterittet.

Noen av de kritiske røstene mener Norges Cykleforbund spytter på damesykling, ønsker å spare penger og sender helt feil signaler til de som ønsker å satse.

Det er flott at debatten dukker opp, men slik vi ser den har den tidvis blitt dratt helt ut av proporsjoner. Derfor starter vi med et forsøk på å sette ting litt i perspektiv:

* Norge sender tre kvinner til VM. Om vi noen gang har sendt flere vet vi ikke, men det har i hvert fall ikke skjedd de siste ti årene. Selv om vi ikke fyller kvoten, er det historieløst å hevde at sykkelforbundet med dette uttaket ikke satser på damene i det hele tatt.

* Norge fikk fem VM-plasser ved å være rangert som verdens 19. beste nasjon, et lite hestehode foran sykkelstorheter som Venezuela og Finland. Norges poengfangst utgjør 4,7 prosent av poengene til verdens høyeste rangerte nasjon, Nederland. Nederland har en kvote på sju ryttere, pluss én ekstra plass til regjerende mester Marianne Vos.

Hvis man da skal hevde at kvinnene forskjellsbehandles av sykkelforbundet, skal man ha i bakhodet at det skiller færre VM-plasser mellom de gode og mindre gode nasjonene for damene og herrene. UCI forskjellsbehandler med andre ord. De gir damene en lettere vei til større kvoter.

TIL VM: Miriam Bjørnsrud får med seg like mange lagkamerater til VM som i fjor. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det har også dukket opp en del argumenter for at vi, på sportslig grunnlag, skulle hatt med fem ryttere. Her er vi bare delvis enige:

- Sykkelsport er en lagsport, ved ikke å fylle kvoten reduserer vi jentenes mulighet til å levere et toppresultat.

Tja, denne kjøper vi ikke helt. Joda, sannsynligheten for en god plassering minker litt med uttaket. Samtidig er det slik at lagarbeid blir desto viktigere jo sterkere kapteinen(e) er individuelt. Med hånden på hjertet, hvor mange av dere tror at Bretagne Séché og Cofidis hadde gjort et mye dårligere Tour de France om de kun fikk stille med fem menn enn det de fikk til med ni? De var rett og slett ikke gode nok til å hevde seg i toppen uansett lagstørrelse, slik er vi redd det også er i norsk damesykling per 2014.

- Hadde det vært gutta som hadde hatt fem plasser hadde vi garantert stilt med fullt lag.

Ja, det hadde vi. Selvfølgelig. Det hadde vært helt rett. Det norske laget består av en mann som har vunnet et monument i år og er blant verdens mestvinnende syklister, og to andre ryttere som har seirer i endagsritt på øverste nivå, samt fantastiske VM-prestasjoner på CV-en. Med bakgrunn i punktet over, hadde hjelperytterne der kunne utgjort en større forskjell på resultatlista enn i damerittet.

Det er i våre øyne ikke forskjellsbehandling av damene, men en vurdering av at norsk herresykling står sterkere internasjonalt enn norsk damesykling.

Sykkelforbundet kunne gjort det mye lettere for seg selv ved å fylle kvoten, om de hadde lempet på sine sportslige krav

Om vi skal konkludere så kunne sykkelforbundet gjort det mye lettere for seg selv ved å fylle kvoten. Det hadde mest trolig ikke kostet dem mer enn litt økonomisk og det faktum at de måtte lempet på sine sportslige krav.

Sistnevnte er nok det som sitter lengst inne. I lengden er det kanskje heller ikke så dumt. Norsk damesykling står overfor langt større utfordringer enn å få starte med fem damer fremfor tre i et verdensmesterskap. Forhåpentligvis klarer vi etter hvert å vri diskusjonen fra hva som er rett antall damer å sende til VM, til hvordan å løfte norsk kvinnesykling internasjonalt. Tenk om like mange hadde kastet seg med i den diskusjonen.

Frem til sykkelforbundet eventuelt gjør et vedtak om å kaste egne sportslige vurderinger i søpla og ukritisk sende fulle kvoter til VM vil denne diskusjonen/krigen dukke opp med jevne mellomrom.

PS! Av oss tre som skriver bloggen er to enige i forbundets valg om å sende tre damer til seniorrittet. Sistemann mener kvoten burde vært fylt opp. Samtlige mener det er feil å ikke sende noen jenter til junior-VM. Ingvild Tangen viste i EM at hun hadde fortjent en plass. Der ble hun nummer 24 (blant den beste tredjedelen), på samme tid som sjetteplassen.

3. Forsmaken på Tour de France 2015
Chris Froome mot Alberto Contador var duellen alle snakket om før årets Tour de France.

Så veltet de begge ut av rittet, og vips ble det snakket om touren der de beste røk ut.

I Vuelta a España har vi sett hva touren gikk glipp av. Og den gikk glipp av mye.

For ettersom det spanske etapperittet har pågått, har duellen mellom de to stjernene blitt mer og mer intens.

Opp Puerto de Ancares var det mann mot mann. En duell man sjeldent ser i sykkelsporten. Det sto om ære og respekt, ikke bare resultat.

Froome prøvde og prøvde, men Contador rikket seg ikke av bakhjulet før han angrep solo på den siste kilometeren.

En fantastisk duell ble avsluttet med strålende kjøring fra begge parter.

MESTERNES MESTER: I neste års Tour de France får vi trolig tredje runde i denne gigantkampen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

I vueltaen var Contador sterkest. Det resulterte i sammenlagtseier, og kanskje enda viktigere, det psykologiske overtaket.

For årets Vuelta a España handler ikke bare om årets vuelta. Den handler også om Tour de France 2015. Det er det rittet begge virkelig ønsker å vinne.

Og det kommer til å bli en durabelig duell hvor to revansjesugne syklister skal pushe hverandre lenger enn det som egentlig er mulig.

Hvis begge kommer til neste års Tour de France i toppformen, kommer årets Vuelta a Epaña bare til å ha vært en liten forsmak på hva som venter om ti måneder.

Kanskje blir det da, som i årets vuelta, den rytteren som kommer inn i fjellet med ledelsen, og som dermed kan kjøre mest konservativt, som vinner frem.

4. Altfor svakt, Team Sky!
Joda, Team Sky med sitt budsjett og ressurser er ett av verdens ypperste lag. Men i bakkeklassikerne svikter de voldsomt.

Det ble GP Québec enda et bevis på. Det britiske maskineriet ble tvunget til å sette opp finalen for spurteren Chris Sutton. Australieren kvitterte med 20.-plass, som faktisk er noe av det beste de har levert i et kupert endagsritt i år.

Fjerdeplassen til Mikel Nieve i Clásica de San Sebastián er unntaket. Ellers har det vært begredelig.

I Ardennene var de fullstendig sjanseløse. Edvald Boasson Hagens 39.-plass i Amstel Gold Race ble fulgt opp med 126.-plass som deres beste i Flèche Wallonne og 70.-plass i Liège-Bastogne-Liège.

I Canada hadde de på papiret et spennende lag med Thomas og Boasson Hagen som kapteiner. De var dog ikke i nærheten, og i Montréal var det knapt bedring å spore.

FINN SKY: Du skal har vært usedvanlig god i spillet “Finn Willy” som ung for å ha klart å se Sky-rytterne i de mest kuperte rittene i årest sesong. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Det er flaut for et lag av Skys størrelse. Ikke bare på grunn av pengebingen de sitter på, men også på grunn av rytterne de faktisk har på laget. De skal jo ikke være lettvektere i slike ritt.

Forrige triumf i et kupert endagsritt for det britiske mannskapet kom faktisk tilbake i 2012. Den sto Rigoberto Urán (nå Omega Pharma-Quick Step) for da han vant Gran Piemonte. Siden har det kun handlet om etapperitt og Ian Stannards brosteinstriumf i årets Omloop Het Nieuwsblad.

Hadde stjernelaget regelmessig kjempet om seieren i de kuperte endagsrittene de to siste årene, hadde det nok vært enklere å svelge at de mangler en triumf. Men i år er det altså en ren spurter som står med deres nest beste resultat i slike ritt.

Den så vi virkelig ikke komme da Ardennene fristet fem måneder tilbake i tid.

Det gjenstår bare å ønske britene lykke til i 2015, for 2014 går umiddelbart i glemmeboken hva gjelder kuperte endagsritt.

Spådommen: Slik ender det
Vi gjør en liten vri på spådommen denne uken. Fremfor å spå utfallet av et spesielt sykkelritt, én etappe eller en rytterduell, så skal vi spå fremtiden til de punktene vi har diskutert i ukens tanker.

La oss starte med Daniel Hoelgaard. Det er fortsatt mulighet for han til å bli proff i 2015, men skjer ikke det ser vi for oss at han sammen med Kristoffer Skjerping og de gode klatrerne blir lederstjernen på landslaget.

Hoelgaard vil bli en av rytterne vi bygger laget rundt, og han vil fortsette den positive trenden, som gjør at han senest i 2016 ikler seg en proffdrakt.

For damesyklingen så vil fremtiden handle mer om resultater enn startliste. Dette vil stortalentet Susanne Andersen fra Stavanger sørge for.

For damesyklingen så vil fremtiden handle mer om resultater enn startliste. Dette vil stortalentet Susanne Andersen fra Stavanger sørge for. Ungjenta er riktignok bare 16 år, så vi må ha tålmodighet, men allerede nå viser hun tegn på å være en sykkeljuvel.

Klarer hun å fortsette utviklingen i de to kommende sesongene som junior, og ikke minst ta steget videre når seniorklassen venter, samtidig som lovende, men etablerte ryttere som Emilie Moberg, Miriam Bjørnsrud og Eline Gleditsch Brustad klatrer ytterligere i hierarkiet, kan norsk damesykling bygge profiler. Slike profiler er det som i lengden kan bygge norsk kvinnesykling.

Duellen Chris Froome mot Alberto Contador er vanskelig å spå. Begge rytterne er revansjesugne etter at touren røk. Begge lag bygger helt latterlig sterke lag. Det blir to Goliater som skal duellere. To ulike sykkelkulturer.

Vi skal heller ikke glemme Nairo Quintana og Vincenzo Nibali i dette bildet, men vi lander på Alberto Contador. Spanjolen og hans Tinkoff-Saxo lag har foreløpig vist at de har et litt bredere repertoar enn konkurrentene i Sky.

HEI, TRENGER DERE EN ENDAGSSPESIALIST? Ja, det gjør Team Sky. Velkommen skal du være, Lars Petter. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Når det gjelder Team Sky og deres klassikerfremtid, så er jo deres elendige 2014-sesong en ren velsignelse for Lars Petter Nordhaug. Sammen med Sergio Henao blir han lagets håp.

Sky fortsetter å bygge for etapperittene. Der blir det trangt om plassen, men i høst har Nordhaug gjort det meget klart gjennom egne uttalelser at hans fremtid ligger i endagsrittene, ikke etapperittene. I Sky ligger alt til rette for at Nordhaug skal få leve opp til sitt potensial.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enige, uenige eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. Du er for feig, Valverde!
Søndagens fjelletappe i Vuelta a España så Alberto Contador gjentatte ganger angripe og høyne farten for å holde Chris Froome på armlengdes avstand.

Rodríguez og Valverde fulgte begge lett. Så lett at Rodríguez selv forsøkte seg samtidig som Valverde så ut som han knapt pustet.

ANDREMANN: Er den første taper, har vi hørt. Alejandro Valverde virker å være uenig om man skal dømme fra syklingen hans i vueltaen. Foto: Tim De Waele, TDWSport.com

Lørdag gikk Valverde på en mine. Han hamret løs med tre kilometer igjen opp stupbratte La Camperona og måtte betale for det mot toppen. Det ble et unødvendig tidstap for veteranen.

Søndag var han tilbake og oppførte seg som normalt. Én eneste føring var det han gjorde av jobb opp Lagos de Covadonga. Den var attpåtil så kosmetisk at vi knapt tar den med. Ellers satt han bare på hjul.

Med slik kjøring vinner han ikke vueltaen. Valverde så råsterk ut der han enkelt fulgte angrepene og parkerte Contador med flere sekunder på de siste 300 meterne i spurten. De kreftene måtte han brukt tidligere om han faktisk vil vinne rittet.

Slik Valverde syklet, var det tydelig at det er andreplass som gjelder for Movistar-kapteinen. Han så ut til å ha null tro på at han kan parkere Contador og vinne hele sulamitten. Da skjer det heller ikke.

Det var defensiv sykling i en posisjon der han hadde muligheten til å tjene tid på den røde trøya og vinne etappen.

Det er riktig å lære av sine feil, men det finnes en mellomting, Valverde. Når Contador er mest opptatt av Froome, skal du gå sammen med Rodríguez for å gi han problemer. Så kan du heller overlate det til Warren Barguil å ta de overivrige rykkene helt i bunn av stigningene.

Til det er Valverdes sykkel-DNA for feigt. Frykten for å tape minutter trumfer viljen til å vinne sekunder på de tøffeste fjelletappene.

Skal Valverde triumfere, må han ta mer tid enn bonussekunder på fjelletappene på Contador. Til sist kommer en tempoetappe hvor «den grønne kulen» bare kan begrense tidstapet til konkurrenten.

Derfor må Valverde angripe helhjertet. Vi tror ikke det skjer uten at Contador viser alvorlige svakhetstegn. Til det er Valverdes sykkel-DNA for feigt. Frykten for å tape minutter trumfer viljen til å vinne sekunder på de tøffeste fjelletappene.

2. Spisskompetansen som sendte lagmaskineriet til topps
Det tsjekkiske 2.2-rittet Okolo Jiznich Cech ble en norsk fest fra ende til annen. Reidar Borgersen vant sammenlagt etter å ha levert et fyrverkeri av en tempoetappe og forsvart trøya på kongeetappen lørdag.

NYDELIG! Hvor deilig er det å se en nordmann i gult? Reidar Borgersen og Team Joker gjorde en bunnsolid prestasjon i Tsjekkia og sikret Borgersens gule trøye på den siste etappen. Foto: Josef Vaishar, Team Joker

Dermed fikk Team Joker betalt i bøtter og spann for styrkene deres. Kontinentallaget har gang på gang både i år og tidligere sesonger vist at de har flere ryttere som er på et høyt nivå på sykkelsportens tredje nivå, samtidig som de ofte har manglet ryttertypen som kan avgjøre et ritt til deres fordel og triumfere.

I Tsjekkia hadde de nettopp det da Borgersen i kanonform utklasset konkurrentene på 12,5 kilometer tempo på landeveissykkelen. Deretter forsvarte laget trøya på de to siste etappene som om de aldri skulle ha gjort annet.

Borgersen selv sa til procycling.no etter rittet at han følte at ingenting kunne gå feil grunnet jobben kameratene la ned for ham.

Deretter forsvarte laget trøya på de to siste etappene som om de aldri skulle ha gjort annet.

Det beviser en bredde få kontinentallag er forunt, og det er fantastisk at gjennomsterke Reidar Borgersen var den som denne gang dro nytte av det og fikk klatre helt til topps.

Det er litt ironisk at Team Joker, de som er best rustet til å følge opp vinnertypene, er det laget som har slitt mest av de norske topplagene med å tiltrekke seg nettopp disse rytterne med spisskompetanse. Joda, de har sterke klatrere i Eiking og Svendsen, sterke avsluttere i Ringheim og Skjerping og en tempokonge i Borgersen, men ingen av dem er utpregede vinnertyper. I hvert fall ikke på det nivået Sondre Holst Enger (joda, vi er klar over at han ikke har vunnet mange ritt han heller) og Daniel Hoelgaard besitter. Ikke på det nivået Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff og delvis Lars Petter Nordhaug har vært tidligere.

Rittet i Tsjekkia sender i kombinasjon med tanken om å bli et prokontinentallag i fremtiden, et spennende signal.

Nærmer vi oss fortiden hvor det var en selvfølge at de største norske talentene valgte Team Joker?

3. Norges neste sykkelproff?
Det var på ingen måte bare Team Joker og Borgersen av nordmennene som briljerte i Tsjekkia. Daniel Hoelgaard var utilnærmelig på begge spurtetappene, vant dem som han ville og tok også med seg den grønne poengtrøya. Det var ikke bare seirer, det var utklassinger!

Slikt legger profflagene merke til. 21-åringen står med fire UCI-triumfer (og en seier i et tsjekkisk ritt som ikke var UCI-ritt) og to grønne trøyer i tillegg til 17 topp ti-plasseringer totalt denne sesongen.

Av norske syklister er det kun Kristoff som har hatt en bedre sesong enn Hoelgaard om man teller triumfer.

Av norske syklister er det kun Kristoff som har hatt en bedre sesong enn Hoelgaard om man teller triumfer. Blant kontinentalrytterne er han langt foran øvrige nordmenn (rent plasseringsmessig).

FULL KONTROLL: Daniel Hoelgaard var suveren på begge spurtetappene i Tsjekkia. Her fra den første. På søndagens avsluttende etappe tok han like greit et helt sekund på resten av feltet. Foto: Josef Vaishar, Team Joker

Vi vet at flere lag har 21-åringen på blokken etter den sterke vårsesongen hvor han vant en etappe i Tour de Bretagne og Ronde de l’Oise.

Deretter ble det stang ut på andre formtopp da han ble påkjørt noen hundre meter før målstreken og mistet muligheten til å spurte mot Sondre Holst Enger om U23-gullet og gikk ned med sykdom før seniorrittet i NM-uken.

På tredje formtopp har han truffet blink igjen. Dermed ligger mye til rette for at han kan bli proff neste sesong, men kun om han selv vil det.

Det spørs om Omega Pharma-Quick Step ønsker å gjøre spurteren til en del av stjernelaget allerede neste sesong. De ser nok at han fortsetter en sesong til i Etixx før han eventuelt tar steget ut og opp.

Daniel Hoelgaard er et godt fremtidskort for de som klarer å tenke lenger enn neste måned.

Da henger proffkontrakten på hvilke andre lag som ønsker 21-åringen. Vi tror han tar sats og blir proff om den riktige muligheten dukker opp i kjølvannet av triumfene i Tsjekkia.

Det finnes nok av lag som trenger en rask spurter. Daniel Hoelgaard er et godt fremtidskort for de som klarer å tenke lenger enn neste måned.

4. På tide å angre, FDJ
Nacer Bouhanni eller Arnaud Démare? Hvem skal vi velge? Det var dilemmaet FDJ-ledelsen måtte ta stilling til i år.

Valget falt på Arnaud Démare. Ser vi på årets sesong alene, virker det som et fryktelig feilvalg. Bouhanni fremstår for øyeblikket som en klart bedre syklist enn Démare, som sliter med å finne seg selv.

Nå forsvinner Bouhanni til Cofidis. FDJ sitter igjen med Démare.

Å uttale at det var et feilvalg av FDJ, er for tidlig. Hvem av de to stortalentene som blir størst til slutt vil tiden vise. Men i våre øyne var FDJs store feil det at de i det hele tatt måtte velge.

Det er alltid utrolig vanskelig å beholde to så gode og like ryttertyper, både med tanke på økonomien og det å holde begge fornøyde.

Om det franske laget hadde råd til å beholde begge, kan ikke vi si noe om, men måten de har tillatt det å utvikle seg til et rivalforhold fremfor å bygge et fruktbart samarbeid er kritikkverdig.

I 2012 kjørte de fire ritt sammen, i tillegg til det nasjonale mesterskapet. I sistnevnte ritt vant Bouhanni foran Démare, og allerede der skar det seg mellom de to.

FEIL HEST? Arnaud Démares sesong kan tyde på det. Der Nacer Bouhanni har vunnet på bestilling, har den franske mesteren slitt langt mer. Foto: LC, TDWSport.com

I år er det enda verre. De har kun kjørt sammen i det nasjonale mesterskapet.

De to kjempet om den samme hjelpen i spurten, kjempet om plass i de samme prestisjefulle rittene. I fjor kjørte de to ritt og det franske mesterskapet sammen. I år er det enda verre. De har kun kjørt sammen i det nasjonale mesterskapet.

Det er klart du kan skjønne lagledelsen. Du har to ulike personligheter, en killertype med spisse albuer (Bouhanni) og en rolig, harmonisk wonderboy (Démare). Det er lett å sette de opp på to ulike løpsprogram og med det prøve å melke flest mulig gode resultater ut av å kjøre et slikt «dobbeltprogram».

Men det er samtidig svak ledelse. FDJ betaler lønna til disse rytterne. Da kan de også sette krav. Sette krav om at de skal samarbeide om suksess. Utnytte hverandres styrker, der Bouhanni er den klassiske massespurteren, mens Demare er mer en endagsrytter med en sylskarp spurt.

Hadde de to blitt tvunget til å samarbeide hadde kanskje Bouhanni byttet ut noen av seirene i giroen og vueltaen, med en etappe eller to i selveste Tour de France (det største for franske lag) og Démare hadde kanskje stått med en stor klassikerseier i år.

For et lag som FDJ, som historisk har slitt såpass med å bygge opp vinnertyper/sykkelhelter, virker det som at de nå «surrer» vekk gull. Med litt bedre planlegging, litt tydeligere strategi og sterkere ledelse, så hadde kanskje rytterne sett verdien av hverandre og ikke endt opp som konkurrenter i eget lag.

Ryttere ser sjeldent lenger enn sin egen nesetipp.

Ryttere ser sjeldent lenger enn sin egen nesetipp. Da er det ledernes ansvar å bringe perspektiv og langsiktighet inn i bildet. Her har FDJ feilet.

Spådommen: Han er femtemann på Norges VM-lag
Vi tar sats og påstår at fellesstarten for U23-rytterne er Norges største gullsjanse.

Men hvem skal representere Norge? Med fem plasser finnes det flere talenter som kommer til å være skuffet etter at Stig Kristiansen og Hans Falk offentliggjør uttaket mandag formiddag. Det er et tullete vanskelig uttak.

Likevel peker en trio seg ut. Vi tror Sven Erik Bystrøm, Odd Christian Eiking og Kristoffer Skjerping er selvskrevne med tanke på løypa, form og ferdigheter.

Sondre Holst Enger i form er Norges største mulighet til vinne gull. Derfor skal han selvsagt med om ikke velten i Arctic Race hemmer oppkjøringen og formen hans.

Så blir det spennende. Slik vi ser det kjemper en håndfull ryttere om den siste plassen. Og hvem det blir henger på hvordan Kristiansen tror rittet blir.

Tror han at løypa ikke er for tøff, er Daniel Hoelgaard det riktige valget. Spurteren viste i Tsjekkia at han har formen inne, og han uttalte til procycling.no etter rittet at han gjerne sykler mesterskapet.

POTENSIELL MEDALJE: Daniel Hoelgaard kan kjempe om det helt store i årets VM om ikke løypa er for tøff. Foto: Josef Vaishar, Team Joker

Men løypa inneholder 3060 høydemeter. Om Kristiansen tror det gjør gjesdalbuen uaktuell til en eventuell spurt for medaljene, må han se mot mer klatresterke typer eller hanke inn en ren hjelperytter.

Sindre Lunke er den første som melder seg. Sparebanken Sør-rytteren var fantastisk i Valle d’Aosta, solid i Tour de l’Avenir og har bevist at han er av landets ypperste i fjellene.

Markus Hoelgaard er en annen som er aktuell for VM. 19-åringen var nær en plass på l’Avenir-laget, men ble vraket og svarte med en andreplass i et tsjekkisk endagsritt. En bunnsolid rytter som nok mangler X-faktoren, men som kan gjøre en svært god jobb som hjelperytter.

Fridtjof Røinås er også en het kandidat. Sørlendingen var en strålende hjelperytter både i Valle d’Aosta og l’Avenir, og landslaget vet hva de får med 20-åringen. En lojal sliter som vil ofre seg 100 prosent. Røinås kjenner også rollen godt etter å ha utført den til punkt og prikke på landslaget i år.

SIKKERT KORT: Det tror vi, hvert fall. Kristoffer Skjerping er én av fem som kan ta medalje for Norge i U23-rittet. Foto: Jarle Fredagsvik, www.procycling.no

Kristiansen har hele tiden som sjef for U23-guttene stresset viktigheten av å opptre som et lag og ha en klar plan å kjøre etter.

Vi håper og spår at han snur litt på flisa til VM og tar ut eldstebror Hoelgaard, selv om det betyr at Norge stiller med to spurtere i Ponferrada.

Med Daniel på laget vil Norge ha to gullkort om det blir spurt i ei mindre gruppe. Dermed kan Skjerping, Bystrøm og Eiking gå med angrepene og jobbe minst mulig på grunn av gullkortet som forhåpentligvis sitter bak.

Drømmetenkning, sier du? Det sier vi også! Selvsagt skal man ha den nødvendige flaksen og dagsformen for å lykkes i et U23-mesterskap.

Drømmetenkning, sier du? Det sier vi også!

Med Daniel Hoelgaard som sistemann på laget mener vi at Norge har enda et reelt kort i kamp om medaljene, og i U23-VM handler det ofte om å ha flest mulig potensielle vinnere. Da trenger man litt mindre flaks for at én av dem har en maksdag og kjører hjem hele kongeriket.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

KARRIEREVALGET: Der Thor Hushovd blir sykkelpensjonist etter årets sesong, har Edvald Boasson Hagen valgt å vrake Team Skys struktur og system for et afrikansk eventyr. Foto: MS, TDWSport.com

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enige, uenige eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. Fra barneskolen til videregående skole
Edvald Boasson Hagen til MTN Qhubeka var utvilsomt ukas største norske sykkelsnakkis. Så hva synes vi om overgangen?

La oss ta det økonomiske først. Vi får understreke at vi ikke har noen informasjon om Boasson Hagens lønn eller andre tilbud han hadde. Likevel føler vi oss rimelig sikre på at det sør-afrikanske laget er de som var villige til å betale han mest.

Det er ganske rett fram, føler vi. Tilbud og etterspørsel. Edvald Boasson Hagen er mer verdt for MTN-laget enn noen andre. Misforstå oss rett, de fleste World Tour-lag hadde blitt bedre av å ha Edvald Boasson Hagen på laget. Men med den lønnen han har hatt i Sky er det mange som har levert mer verdi for pengene, rent sportslig sett.

Men for MTN er Edvald mer verdt enn hans sportslige resultater. Navnet hans alene har stor verdi for laget som skal slåss om innbydelser til store ritt og ikke minst også om signaturen til flere gode ryttere.

Tyler Farrar og Matt Goss er linket til laget. Fine ryttere, men mer i den banen man forventer at et slikt lag skal hente inn. Ryttere som har sett sine beste sesonger, hvor kampen om signaturen er langt mindre og du kommer langt med en slump euro. Edvald er mest trolig den mest ambisiøse overgangen som var realistisk for dem. For et lag som MTN Qhubeka er signeringen av Edvald Boasson Hagen en erklæring.

- Vi mener alvor!

Gitt dette utgangspunktet burde betalingsviljen til MTN være høyere enn i andre lag. Og det virker ikke til å skorte på finansene. Om Birger Hungerholdt ikke har fått mer penger ut av det sør-afrikanske laget enn World Tour-lag har han gjort en dårlig jobb. Erfaringsmessig gjør Hungerholdt svært sjeldent en dårlig jobb!

På det sportslige planet er valget en byttehandel. Han bytter til seg frihet. Frihet til å styre ting mer på egenhånd. Frihet til å bygge et lag rundt seg selv han har tro på, mer enn å bli presset inn i et system (som dog har vist seg som meget vellykket for mange). Også bytter han til seg flere muligheter til å kjøre offensivt. Nå betyr plutselig selv de minste seirene noe. Det er ikke lenger Paris-Roubaix eller ingenting. Alt teller.

Det kan vekke killeren i stortalentet, men det kan også bli en hvilepute. Det er viktig ikke å senke seg ned på lagets nivå, men hele tiden jobbe for å heve laget til de høyder Edvald hvert fall har potensial til å være på.

Det han bytter bort er verdens råeste organiserte sykkellag. Han bytter bort en del struktur og profesjonalitet. Det er litt som å gå fra barneskolen hvor alt du trengte å gjøre var å rope «jeg er ferdig…» til å komme på videregående skole, med frihet under ansvar.

Noen lyser på barneskolen, andre vokser på ansvaret man får på videregående skole.

Vi ønsker Edvald lykke til og håper kontrakten gir ham suksess både på og av sykkelsetet.

2. Kristoffs nye hjelper
Hvilken eller hvilke hjelperytter(e) Alexander Kristoff trenger, har vært mye diskutert her på bloggen. Vi har uttrykt vår kjærlighet til Daniel Oss, en mann vi fortsatt står inne for at ville vært den beste Alexander Kristoff kunne fått.

Vi har også vært borti tanken på mer rutinerte herremenn som Bernhard Eisel og Marcus Burghardt.

Nå virker det derimot som at mannen som kommer inn er Jacopo Guarnieri. Så hvem er så denne herremannen, og hva kan han tilby Kristoff? Er det rett mann?

SUKSESS? Jacopo Guarnieri (Astana) virker å bli Alexander Kristoffs nøkkel i spurtene neste sesong. Italieneren skal ha pluss for at han også fungerer på brostein. Foto: RS, TDWSport.com

Få har felt dom over 27-åringen, så da får vi heller forsøke.

Gaurnieri har mye av de samme egenskapene som Oss. Han er en av få italienere som liker seg best på skitten belgisk brostein. Det er dog et par ting som skiller dem.

Guarnieri mangler noe av kapasiteten og stabiliteten til Oss. Han svinger litt mer i prestasjonene, og han er ikke mannen du setter i front av feltet med seks-sju mil igjen til mål.

På den andre siden har Guarnieri mer eksplosivitet og mer erfaring med å være en fullblods sprinter (Oss er har en gudegave når det kommer til posisjonering, men er ingen utpreget spurter av den grunn).

Han har jobbet en del for Andrea Guardini de siste årene, uten at samarbeidet har virket å fungere glitrende. Guardini er en vanskelig fyr å styre, og Guarnieri har en tendens til å ikke komme seg helt frem i teten.

I Katjusja blir jobben å følge Luca Paolini. Han får en lettere vei frem til teten, så blir det opp til ham å være sterk nok til å gjøre en jobb straks han blir sluppet ut i vinden.

Guarnieri har potensial til å levere Kristoff i drømmeposisjon etter drømmeposisjon, men samtidig har han i Astana vist at han også kan rote det til. Det blir Katjusjas, og særlig Paolinis og Kristoffs, jobb å sørge for at de treffer oftere enn de vil bomme.

3. Antiklimakset
Tour de l’Avenir var lørdag over. «Ungdommens Tour de France» så det norske U23-landslaget sikte mot stjernene. De nådde ikke helt opp.

Forventningene var høye, og både procycling.no og TV 2 hadde forhåndssaker hvor det ble uttalt at målet var en pallplassering sammenlagt.

LOVENDE: Men Odd Christian Eiking og det norske landslaget fikk det tøft i kampen om topplasseringene sammenlagt. Foto: Kristoffer Øverli Andersen, www.procycling.no

Det var faktisk ikke noen av Norges største talenter i nærheten av. De var rett og slett ikke gode nok til å følge de råeste klatrerne. Sindre Lunke ble bestemann på ellevteplass sammenlagt, 8’52 bak Foliforov på tredjeplass og 9’36 bak den colombianske vinneren Lopez.

Det norske lagets ritt ble reddet allerede på den første etappen. Vi beskrev viktigheten av Kristoffer Skjerpings seier forrige mandag. Den kan fort vise seg å bli nøkkelen i jakten på en proffkontrakt for strilen.

21-åringen holdt også klatretrøya gjennom til og med kongeetappen fredag. Ellers var Eikings tredjeplass på den femte etappen det Norge sto igjen med.

I fjellene, hvor troikaen Lunke, Svendsen og Eiking håpet å vise at én av dem hørte hjemme på podiet, var rett og slett andre klatrere sterkere opp de råeste fjellene i årets l’Avenir.

Landslagssjef Stig Kristiansen sa det som det var til procycling.no etter rittet.

- Veldig lite eller ingenting kunne forandret utfallet, sa Kristiansen.

Nordmennene var helt enkelt ikke bedre enn Lunkes ellevteplass sammenlagt i fjellene.

Men det gir på ingen måte grunn for landslaget og norske fans til å dempe forventningene og håpet rundt de begavede nordmennene. Det norske U23-landslaget er ett av verdens absolutt beste. Neste mulighet til å vise det er i VM.

Der vil taktikk bli langt viktigere enn det var i l’Avenir hvor klatrekapasiteten til rytterne avgjorde.

I VM må rytterne gjøre alt rett den ene dagen for å sikre et toppresultat.

Det vakre med Norges lag er at rytterne er sterke nok til å sitte med plan A, B og C hvor samtlige kan lede til medalje.

Norge vil der få mer igjen for den enorme bredden som kanskje ikke ble fullt så synlig som man håpet i Tour de l’Avenir.

4. VM-håpene i rute
Forrige mandag spådde og drømte vi om vikingtokt i GP Plouay. Så skjedde ikke.

Likevel viste samtlige tre norske deltakere lovende takter med tanke på hva som skal skje om 28 dager.

Kristoff hostet nok en gang opp en rå langspurt. Rogalendingen ble tvunget til å åpne tidlig i et siste forsøk på å hente de sju som snek seg av gårde i det avgjørende bruddet.

Det klarte han ikke, men samtidig passerte ingen nordmannen. Sterkt.

Lars Petter Nordhaug var én av de mest aktive i finalen av rittet. Taktisk smart der han tok opp jakten på Kwiatkowski sammen med andre og fant seg selv i front av rittet sammen med seks andre.

Igjen viste Nordhaug at han behersker kuperte endagsritt. Han hadde krefter igjen til å gå solo over siste bakketopp i et desperat forsøk på å holde unna for feltet.

Det var nære, men det holdt ikke. Innenfor de siste tre kilometerne ble han slukt. Uansett sterkt.

STERK SOM FÅ: Lars Petter Nordhaug flekket tenner i GP Plouay. Det lover bra for VM 28. september. Foto: Tim De Waele, TDWSport.com

Edvald Boasson Hagen var den tredje nordmannen i rittet. Etter en trang start på høstsesongen har rudsbygdingen vist tendenser den siste uka. Først i Vattenfall, nå i Frankrike. 2012-vinneren av GP Plouay satt med i et forsøk da snaut 15 kilometer gjensto. Men samarbeidet var fraværende, og selv om de raskt barberte flere sekunder fra Nordhaugs gruppe sin ledelse med angrepene, stoppet de opp og ble hentet.

Det var et ritt som beviste nordmennenes form selv om toppresultatet manglet. Samtlige tre er alle sterke nok til å spille en rolle i finalen i slike ritt. Legger man godviljen til (og det gjør vi gjerne) bærer det bud om noe stort 28. september.

Spådommen: 36,7 kilometer avgjør vueltaen
Vuelta a España har blitt akkurat så dramatisk som få våget å håpe på før treukersrittet startet. Etter ni etapper skiller det 30 fattige sekunder fra Quintana til Rodríguez på sjetteplass.

Søndag viste Froome overraskende svakhetstegn da han ikke maktet å følge Contador, Quintana og Rodríguez etter at Sky jobbet fletta av seg underveis.

Likevel er briten den som akkurat nå har det beste utgangspunktet, selv om han bare er femtemann. Det skyldes tempoetappene.

Den siste i Santiago de Compostela er mest kosmetisk da den bare er 9,7 kilometer lang. Men tirsdagens tempo blir uhyre viktig. Å spå at Froome overtar ledertrøya med en andreplass på etappen bak Tony Martin er kjedelig.

Derfor ser vi mot mannen i rødt og de andre i topp seks. Vi tror Quintana kommer til å sykle en fantastisk tempo som bærer bud om massive angrep i fjellene fra colombianeren. Vi tror han mister ledertrøya, men ikke med mye. Han vil være på skuddhold.

RYGG TILBAKE! Vi tror bildet illustrerer sammendraget etter tirsdagens tempoetappe. Men når vueltaen er over, tror vi sistemann på rekka kan juble for sammenlagtseieren. En herlig duell skal det uansett bli! Foto: Tim De Waele, TDWSport.com

Av topp fem-rytterne er fort Rodríguez den som gruer seg mest til kampen mot klokka. Familiemannen får det ofte tungt etter hviledagen. Det var etter hviledagen han i 2012 tapte vueltaen til Contador til Fuente Dé.

Men nå må Purito levere om han skal ha håp om å stå på podiet etter vueltaen. Han har ikke råd til å tape flere minutter til konkurrentene.

Vi nevnte at det ville vært kjedelig å spå Froome i rødt etter tempoen. Derfor gjør vi det heller ikke. Vi tror Contador ikler seg ledertrøya tirsdag. Vi tror også at trioen Froome, Contador og Quintana endelig vil utkrystallisere seg. Den av dem som kjører den beste tempoen ut i fra egen kapasitet, vinner også vueltaen.

Akkurat nå tror vi på colombiansk fjellmagi á la Quintana.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Jonas, Anders og Even

RÅTASS: Vi har aldri sett en sterkere norsk syklist enn Alexander Kristoff. Han har blitt nærmest uslåelig i tøffe klassikere som ender med spurt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enig, uenig eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. For en opptrekker du er, Kristoff!
Til det var 1050 meter igjen av Vattenfall Cyclassics fikk Alexander Kristoff strålende hjelp av lagkameratene. De hentet angriperne, de kjørte nordmannen i posisjon og beskyttet ham.

Men med én kilometer igjen smatt Kristoff forbi lagkamerat Marco Haller. Han var alene. Og da spurterne strakk seg ut på en lang strek 300 meter senere, så 27-åringen ut til å sitte for langt bak i sjuende-/åttendeposisjon.

Kristoff kastet ikke bort tiden og avanserte umiddelbart. Plutselig var han på bakhjulet til Boasson Hagen i fjerdeposisjon. Perfekt.

Vanligvis er det da opptrekkerne klemmer til, omtrent med 500 meter igjen. Der Orica GreenEdge trakk opp Gerrans de siste 400 meterne, tok Kristoff saken i egne hender.

Han listet seg ut på høyresiden for å sikre seg fri bane, side om side med australieren.

Cavendish, Kittel, Gerrans og Nizzolo var alle sjanseløse på å true ham.

320 meter fra streken klemte han til. En sugende langspurt ingen kunne svare på. Cavendish, Kittel, Gerrans og Nizzolo var alle sjanseløse på å true ham.

Der spurtkanonene Cavendish og Kittel gang etter gang er avhengige av et velsmurt opptrekkstog, viste Kristoff igjen at han er en mester på å beherske kaoset som råder i hektiske avslutninger på egenhånd.

Han er så god og så sterk i år, at han alene kan korrigere småfeilene Katjusja gjør. Han kan være sin egen opptrekker.

For det var en maktdemonstrasjon på de siste hundre meterne. Det var ypperste verdensklasse av verdens mestvinnende herresyklist dette året. Bravo!

2. Nå skal du til VM, Reidar
Tempokongen Reidar Borgersen hadde en litt mer produktiv lørdagskveld enn de fleste andre i Norges land.

Som et lyn suste han frem og tilbake på Bispeveien i Tønsberg. Målet var å sette ny norsk rekord på 50 kilometer temposykling. Målet var å bryte drømmegrensen 1 time.

Det målet nådde han, og det med god margin. Da Team Joker-syklisten passerte målstreken, viste klokken 58’21. Han hadde holdt en gjennomsnittshastighet på 51,41 kilometer i timen. Det er fort. Grisefort!

Det er helt umulig å sammenlikne forskjellige tempotider. Det er forskjeller på løypeprofil, løypelengder, vær og vind. Det blir aldri riktig å sammenlikne tider fra ulike løp. Samtidig er det akkurat det temporitt er. Tall. Derfor våger vi oss ut på en sammenlikning:

Med en gjennomsnittshastighet på 51,41 kilometer i timen hadde Reidar Borgersen blitt nummer fem i fjorårets tempo-VM. Han hadde presset seg inn mellom Vasil Kiryjenka og Taylor Phinney. Tony Martin vant med en gjennomsnittshastighet på 52,91 kilometer i timen.

TEMPOKONGE: Reidar Borgersen skriver norsk tempohistorie om dagen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Den løypa var riktignok 7,9 kilometer lenger enn den Borgersen kjørte i går, og igjen, det er umulig å sammenlikne eksakt. Likevel sier det en del om nivået på prestasjonen. Dette var en prestasjon som strekker seg utover et nasjonalt nivå. Dette var det internasjonal klasse over.

Derfor sier det seg selv. Send Reidar Borgersen til VM. Vi sier ikke at medaljekampen er aktuell, men se ikke bort ifra at vårt beste eliteresultat i VM kan komme på nettopp tempoen, gjennom Reidar Borgersen.

Den tidligere skøyteløperen har gjort det til en vane å bryte personlige og nasjonale barrierer. Den dagen han treffer perfekt også i utlandet, kan han fort bryte noen internasjonale barrierer også.

Stå på Reidar, vi er spent på å se hva det holder til den dagen du treffer perfekt i en internasjonal konkurranse mot verdens beste.

3. Fra bunn til topp
Tour de l’Avenir startet svakt for Norge. Riktignok hadde talentene en del uhell på prologen, med sykkelskifte på Odd Christian Eiking og regnvær for Oskar Svendsen.

Men fokuset ble raskt flyttet videre. For U23-landslaget er i år så sterkt og sammensveiset at det skal mye til for å knekke dem.

Taktisk briljant var det også av landslagssjef Stig Kristiansen. Hele etappen skrek utbrudd all den tid Australia, som hadde ledertrøyen, hadde for mange sammenlagthåp de ville spare. I tillegg er det få lag til start med utpregede spurtere.

Med Kristoffer Skjerping i brudd var Norges sterkeste kort (gitt hans spisskompetanse i avslutningene) løs. Skjerping er en fantastisk rytter, men har én svakhet. I sin U23-karriere har han ikke vært den utpregede vinnertypen han var i juniorklassen.

Da er det ekstra sterkt å stå frem i årets viktigste ritt. Gripe muligheten når den byr seg. For dagens motstand var ikke lett. Det var gode avsluttere. Avsluttere som var sjanseløse mot hordalendingen.

DER SATT DEN, KRISTOFFER: En storseier i et av verdens største talentritt var akkurat det karrieren til Kristoffer Skjerping trengte. Foto: Jarle Fredagsvik (procycling.no)

Det viser mental styrke. For Skjerping visste viktigheten av denne seieren. Det er sikkert flere lag som har merket seg navnet allerede, men en CV uten de største seirene er en CV det er vanskelig å skaffe seg proffkontrakt med.

Er dagens resultat da ensbetydende med proffkontrakt? Nei! Det er ikke sikkert det er nok. Men skulle det ikke være det, så kan det være det som vipper Team Joker-syklisten på rett side neste år.

Dagens seier var dog viktig for flere enn Skjerping. Fokuset har vært sammendraget. Det er der ryttere og ledere selv har lagt lista høyt. Satt press på seg selv.

Med en etappeseier er rittet reddet. Joda, svak sammenlagtkjøring vil bli en eventuell skuffelse, men de drar ikke tomhendt hjem. Skjerping utnyttet sjansen han fikk.

Gratulerer, Kristoffer!

4. Verdens største U23-talenter
Tour de l’Avenir har rullet i gang, og i den forbindelse ønsker vi å hylle alle lovende U23-ryttere med å lage listen topp 5 sykkeltalenter U23. Betingelsene er at du ikke kjører på et World Tour- eller prokontinental-lag og ikke er norsk (oppgaven er vanskelig nok om man ikke skal tenke med både hjertet og hjernen samtidig).

Det var mange kandidater, og veldig mange eksepsjonelle talenter som ikke kloret seg fast topp fem. Disse rytterne vil garantert prege sykkelsporten i fremtiden:

5. Stefan Küng
20-åringen har allerede signert proffkontrakt med BMC for de to neste årene. Det er et glitrende trekk av det amerikanske stjernelaget.

I Küng får de en sjeldent kjøresterk 20-åring som også vinner sykkelritt. Han ble europamester for U23-ryttere både på tempo og på fellesstart i juni. Legg til tilsvarende titler på 4000 meter forfølgelsesritt og Madison på velodromen, og du skjønner at Küng er sjeldent begavet.

På landeveien vant han også Tour de Normandie i mars i tillegg til at det kun var Cancellara som slo ham i det sveitsiske mesterskapet på tempo.

Spørsmålet er hvor 20-åringen skal bli best. På temposykkelen er det åpenbare svaret, men det er samtidig klart at sveitseren har talent til også å briljere i fellesstarter.

Dog besitter han ikke en rå spurt, ei er han rå i bakkene. Det gjør at han kan få en vrien vei fram til å kjempe helt i toppen i sine første to sesonger som proff. Men her må BMC være tålmodige, for Küng kommer til å levere en gang der framme også på den største scenen, akkurat slik vi tror de fire andre under vil gjøre.

4. Robert Power
Joda, vi varslet om denne herligheten av en 19-åring forrige mandag. Det hindrer ham ikke fra å igjen få vår oppmerksomhet.

Det er nemlig velfortjent. Australieren som denne sommeren har vist et motbakkerykk av en annen verden da han triumferte tre ganger på stripe i Italia i oppkjøringen til Tour de l’Avenir, var også en rå junior i fjor.

Ti topp fem-plasseringer, deriblant to triumfer, gjorde det tydelig at Power hadde noe spesielt ved seg allerede da. I l’Avenir startet han overbevisende med fjerdeplass på prologen. Power kan meget vel vinne hele sulamitten, særlig passer de to avsluttende fjelletappene ham bra da begge er rundt 100 kilometer lange.

19-åringen altså vinne «ungdommens Tour de France» som førsteårs senior. Om det skjer, vil det skape overskrifter i sykkelverdenen. Power er mannen for oppgaven.

3. Caleb Ewan
Denne australieren er det neste store spurtfantomet. Rett skal dog være rett. Han er allerede proff i Orica GreenEDGE. Det ble han 1. august, men siden han kun har kjørt ett ritt som proff, tar vi ham på denne listen, til tross for at han teknisk sett ikke oppfyller kravet.

Ewan har vært en sensasjon lenge. Allerede som junior spurtslo han alle de største australske stjernene i hjemlige gateritt. Ikke bare én gang, men flere ganger.

I fjor vant han sju UCI-ritt, i det som var hans første sesong i U23-klassen. Blant annet tok han to etappeseirer i Tour de l’Avenir.

LITEN KRUTTØNNE: Caleb Ewan vil vise seg frem mange ganger de neste årene. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

I år har det vært tyngre. Faktisk står han med kun én eneste UCI-seier, mandagens etappeseier i Tour de l’Avenir. Han har likevel vist styrke. Vist at han er en lynhurtig spurter som også har bygget en stor kapasitet. Han går overraskende bra i bakkene og er vond å hekte av.

Han innehar egenskaper som gjør at han i fremtiden kan bli en blanding av Mark Cavendish og Peter Sagan.

2. Magnus Cort Nielsen
Vår danske venn har vært utrolig i år. Det vil si, han var veldig, veldig god allerede i fjor. Likevel valgte han å ta ett år ekstra i U23-klassen. Det har vist seg at han egentlig var for god til å gjøre det.

For i år har han vunnet mye. Veldig mye. Elleve ganger for å være nøyaktig. Han har vunnet i Kroatia, Norge, Danmark og Frankrike. I ritt som er på det høyeste nivået han som kontinentalrytter har lov til å kjøre.

En eksplosiv rytter som liker seg aller best i spurt i litt mindre felt, gjerne i en motbakke.

Dansken sykler neste år for Orica GreenEDGE, laget som må sies å være det største talentlaget for øyeblikket.

1. Mathieu Van der Poel
Ironisk nok er ikke øverste mann på listen med i Tour de l’Avenir. Av en eller annen grunn har Nederland valgt å sende et B-lag til det franske etapperittet.

Van der Poel er dog, i våre øyne, det største U23-talentet som finnes. Sykkelcross-rytteren som har begynt å vinne landeveisritt også.

Van der Poel er en cocktail av gode sykkelgener. Hans far Adrie van der Poel er etappevinner i Tour de France, og hans onkel Jaques van der Poel fikk en kort Tour de France-karriere. Rosinen i pølsa er dog bestefar. Den evige toer i Tour de France, Raymond Poulidor.

SUVERENT TALENT: Mathieu Van der Poel. For et talent. For en rytter. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Genmiksen er så langt mest brukt til å knuse motstanden ute i terrenget, men i 2013 ble han juniorverdensmester i landeveissykling, og i år har han vunnet Ronde Van Limburg, etapper i Tour Alsace og Baltic Chain Tour og triumfert sammenlagt i sistnevnte.

Den dagen nederlenderen bestemmer seg for å satse fullt og helt på landeveissykling bør konkurrentene bli skremt. Vettskremt.

Spådommen: Norsk duell i Plouay
Vi blir kanskje litt høye på strålende norske prestasjoner, men når vi skriver søndag kveld og vi har vært gjennom en av tidenes beste norske sykkeldager, er det vanskelig å stagge optimismen.

Vi tror de positive tendensene fortsetter neste helg. Da er det GP Ouest France.

Rittet likner litt på Vattenfall Cyclassic. Det er en bakke ikke langt fra mål som skal kjøres flere ganger. Vanligvis skiller løypa et hakk mer enn den i Tyskland, men nå er nordmennene i kjempeform.

Alexander Kristoff virker å vokse seg større og sterkere for hver dag. Og plutselig er også Edvald Boasson Hagen tilbake i toppen.

Rittet passer dem begge perfekt. De er begge blant favorittene. Derfor lukker vi øynene og tar spådommen med oss inn i drømmeverdenen.

Edvald Boasson Hagen gjør som da han vant i 2012. Han angriper rett etter bakketoppen og går solo. Bak sitter Ben Swift, Skys kaptein, og bare venter på spurt. Der sitter også Alexander Kristoff.

Inn på oppløpet er Edvald fortsatt solo, luken minsker.

Konkurranseinstinktet til Alex går i høygir. Han åpner spurten tidlig. Parkerer alt og alle. Passerer Edvald de siste 50 meterne slik han gjorde med Hushovd i Arctic Race. Tar seieren og sikrer seg med det tittelen årets mestvinnende syklist. Edvald tar andreplassen.

Dobbelt norsk, og hele nasjonen bruser over av VM-forventninger.

Joda, vi drømmer. Samtidig klamrer vi oss til håpet om at vi denne gang er sanndrømte.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Even, Jonas og Anders

FLOTTE OMGIVELSER: Eneco Tour har tatt rytterne en liten runde rundt i belgisk sykkel-Mekka. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enig, uenig eller synes det er noe vi har glemt å kommentere

1. Sykkelsportens skjulte perle
Eneco Tour kommer kanskje i det mange kaller dødperioden etter Tour de France, men du verden for et herlig etapperitt det er. Det er sykkelsportens «skjulte» perle!

For det går sjeldent en dag i Benelux-landene uten at rytterne kjører herlig offensivt. Mye av æren skal arrangøren ha. De har skapt et strålende ritt. Et snev av vårstemning på sensommeren.

Bonussekunder, en kort tempo, sidevindskjøring, brostein og miniutgaver av Flandern rundt og Liège-Bastogne-Liège. Alt på kun syv dager. Det er den perfekte miksen for et vellykket sykkelritt.

Siden rittet ikke inneholder noen form for fjell, er det ofte sekunder som skiller i sammendraget. Da er det alfa og omega at arrangøren har valgt å bruke bonussekunder. Det gir en spenning og sekundstrid man sjeldent ser i tøffe etapperitt.

Når man i tillegg har klart å putte inn både Muur van Geraardsbergen (som burde vært obligatorisk i Flandern rundt) og herlige Côte de la Redoute fra Liège-Bastogne-Liège på en uke, vet man at arrangøren har gjort jobben sin.

FLOTT RITT, FLOTTE PREMIER: Her har Zdenek Stybar noe å kose seg med mens han henter seg inn etter en skrekkelig velt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

På startstreken står også de mest offensive rytterne i feltet. Klassikerrytterne, som er vant til utallige angrep, får sin sjanse i et etapperitt. Sammen med en løype som innbyr til haugevis av fartsøkninger, sørger det for en angrepsbonanza uten like.

Fem ryttere var i sammenlagtledelsen i løpet av rittet. Bare Lars Boom klarte å holde den mer enn én dag. 13 sekunder skilte de tre beste, åtte ryttere endte innenfor ett minutt.

Er det rart vi elsker Eneco Tour?

2. Det er ikke alltid seier er det viktigste
Han står riktignok bare med én seier i årets sesong, men det er likevel få som har imponert oss like mye som Greg Van Avermaet.

Belgieren er intet fyrverkeri i intervjuer. Ingen sjarmbombe. Men straks han setter seg på et sykkelsete, skifter han personlighet. Han blir en entertainer og en fighter.

Andreplass i Omloop Het Nieuwsblad og Flandern rundt ble fulgt opp med offensiv kjøring i Tour de France. Et ritt hvor han attpåtil viste ukjente sider i fjellene.

Historien om Greg Van Avermaet er historien om en spurter som rask byttet ut uoversiktlige massespurter med minst like uoversiktlige posisjonskamper i klassikerne.

Dette er rytteren som til tross for at han har spilt tredje- og fjerdefiolin i BMC de siste årene, er mannen som har representert den røde trøya på best måte. Mannen som alltid graver så dypt han kan og litt til. Offensiv og lojal.

Men han har blitt en nesten-rytter. En mann som må innta en posisjon på pallen som krever at du må se opp til vinneren. En mann som er knallgod. Fantastisk allsidig. Men likevel ikke en vinner.

FÅ SEIRER, MANGE GLEDER: Du er et unikum av en syklist, Greg Van Avermaet. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Derfor sto jubelen i taket på redaksjonslokalet til denne bloggen da belgieren timet langspurten perfekt under fredagens etappe i Eneco Tour.

Hans første seier for året. Hans første World Tour-seier på nesten seks år.

Så betyr det at vi digger han enda litt mer? Nei! For selv om noen prøver å hevde det, så er ikke seirer alt. Ikke for oss, i alle fall. Det at du ikke er best den siste kilometeren spiller mindre rolle når du er den som har stått for underholdningen de siste fem milene.

Vi ser gjerne at Greg Van Avermaet vinner flere sykkelritt, men kun om han klarer det uten at det går på bekostning av hans fantastiske kjørestil.

3. Edvald-sagaen
Hvor ender Edvald Boasson Hagen opp? Dette er sensommerens og kanskje også høstens store snakkis i sykkel-Norge.

Det har drøyd lenger og lenger med avklaringen om Edvalds fremtid. Det eneste som er sikkert er at han forlater Team Sky. Og skal vi se hva Oleg Tinkov, sykkelverdens minst pålitelige personlighet har twitret, så virker Tinkoff-Saxo som et usannsynlig stoppested.

Like greit er det! Ikke på grunn av lagets dopinghsitorikk, den finner du igjen i mange andre lag også, men fordi et bytte til Tinkoff-Saxo eller Astana (som også har vært ryktet) på mange måter ville betydd mye av det samme som et ekstra år i Team Sky.

Joda, treningsimpulsene og laget vil være nytt, men rollen ville trolig vært mye av det samme. Hjelperytter for klatrestjernene og fri rolle i vårklassikerne.

Vi i «Fire tanker og én spådom» ser gjerne at det blir noe helt annet. Et lag med en annen mentalitet. Med større rom for at vinnertyper kan få utfolde seg. Lag som Giant-Shimano, Garmin-Sharp, Lotto Belisol eller Belkin.

Men det er et totalbilde som skal gå opp. Et sportslig opplegg man tror på, samt det økonomiske. Sistnevnte er sannsynligvis ikke enkelt å få til. Hadde det vært det, burde valget vært lettere og raskere.

SLIK VI VIL SE HAN: Det Edvald Boasson Hagen viste i Omloop Het Nieuwsblad er slik vi vil se mye mer av i fremtiden. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Flere lag har nok trodd de kunne få Edvald på billigsalg og blitt skuffet. Ryktene vi har hørt er at lønnskravet ligger rundt det en mann som for eksempel John Degenkolb tjener. Med andre ord betaler du mer for det Edvald kan komme til å være de neste to-tre årene, enn hva han har vært de siste to.

Midt oppe i suppa er Fernando Alonsos lag. Et lag vi vet lite om. Et nytt lag. Kanskje blir det nettopp dette som er Edvalds fremtid? Nytt lag er i så tilfelle ikke noe nytt for Edvald.

Da han ble proff, signerte han for T-Mobile, men det var HTCs drakt han ikledde seg ved proffstart. Laget hadde gått igjennom en stor forandring og gjenoppstått som et mer eller mindre nytt lag. Da Team Sky ble etablert, var Edvald en av de første inn.

Så kanskje blir det et nytt eventyr ferskt fra startgropa for Boasson Hagen. Tiden vil vise. Vi håper bare valget blir rett, og at Edvald er innstilt på å gjøre det som trengs for å komme tilbake på rett spor.

4. Power, for en power!
Denne tanken skal handle om Robert Power. Nei, det er ikke et artistnavn, kun det mest passende navnet i dagens sykkelverden.

Dette er en 19-åring som er i ferd med å ta pusten fra oss og resten av sykkel-Europa. Et massivt talent.

Australieren begynte med sykling som 13-åring da han ødela kneet med rugby. Han var på ingen måte noe barnestjerne. Det var først i junioralderen at han begynte å vise styrke.

Nå er det få, faktisk ingen, talenter der ute som vil gi deg mer bakoversveis enn den tynne rytteren som ser mest ut som en blanding av Chris Froome og Oskar Svendsen.

En rytter som sier han går best i de lengste bakkene. Likevel har han denne uka bevist at han også har en akselerasjon som vi er vant til å se fra ryttertyper som Philippe Gilbert og Greg Van Avermaet. Rett og slett ei kanonkule ingen kan hamle opp med.

I tre italienske ritt har han gitt de italienske talentene bank. Grisebank.

To mot én, tre mot én, samme det! For de stakkars italienerne er det rett og slett too much power!

Han kan knekke konkurrentene med et massivt og kort rykk, eller et seigt og langt rykk som tar dem fra hvilepuls og gjennom hele syreskalaen, helt til melkesyren dominerer hele kroppen.

Med Tour de l’Avenir i siktet er det verdt å merke seg navnet først som sist (det er heldigvis vanskelig å glemme). Ta en titt på disse videoene og nyt rent talent utfolde seg i praksis. Måtte denne mannen glede oss i mange år fremover.

Spådommen: Du bløffer, Contador!
Alberto Contador stiller til start i årets Vuelta a España, men ifølge seg selv uten ambisjoner i sammendraget.

Vel, Alberto, det er nok en aldri så liten løgn.

Vi spår nemlig at spanjolen kommer til å kjempe om sammendraget fra dag 1.

Med motstandere som Chris Froome, Nairo Quintana og Joaquim Rodríguez er det ikke sikkert at han kommer til vinne, men at Tinkoff-Saxo-rytteren er med i kampen så lenge som overhodet mulig, er vi klokkeklare på.

LURING: Vi tror ikke det bare er Oleg Tinkov som vet å dra en spøk i Tinkoff-Saxo. Alberto Contador kommer nok ikke til å gi ved dørene i vueltaen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

«El Pistolero» har en tendens til å snakke seg selv ned før ritt og så slå til når han kommer på sykkelen.

Velten i Tour de France har gitt ham et perfekt skalkeskjul til å lade opp til vueltaen i fred og spille ned egne sjanser. Det lukter Contador-angrep fra første mulighet.

Samtidig kommer nok skaden han pådro seg til å hemme ham litt. Det kan sørge for at formen ikke er god nok for at han vinner sin tredje vuelta. Men at han går inn i rittet uten noen ambisjoner for sammendraget, er renspikket tøv. Det er ikke slik syklisten Contador er.

Så sammenlagtkandidater, dere er advart. Pass opp for en spanjol som skal revansjere katastrofen fra Tour de France.

Og årets vuelta er det bare å benke seg til. Det blir fyrverkeri!

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Even, Jonas og Anders

RÅSTERK: Ingen kunne stoppe Rafal Majka på hjemmebane. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Under  Tour de France hadde vi en daglig blogg hvor vi serverte dere fire tanker og én spådom.

Vi fikk så gode tilbakemeldinger og litt blod på tann, så fra og med nå satser vi på en ukentlig utgave av denne bloggserien. Det vil si at vi oppsummerer det vi har bitt oss merke til i uken som har gått gjennom fire tanker, og serverer én spådom om uken som kommer.

Vi håper dere henger med og kommenterer i bunn av bloggen om dere er enig, uenig eller synes det er noe vi har glemt å kommentere.

1. Kunsten å flyte
Rafal Majka har lenge blitt sett på som et stort talent. Et talent Bjarne Riis sakte, men sikkert har bygget opp gjennom halvveis forsiktig matching.

Men grunnet Roman Kreuzigers blodpassproblemer ble Riis nødt til å kaste siste rest av forsiktighet (og mange ville sagt fornuft) over bord.

Rafal Majka ble kastet ut i farlig sjø med følgende program: Giro d’Italia, Tour de France og Polen rundt.

Flyt eller synk!

Og Majka, han fløt. Herlighet som han fløt. Før det hassardiøse programmet hadde 24-åringen to pallplasser i World Touren. De kom på en etappe i Polen rundt og i Lombardia rundt.

Majka hadde trolig blitt en virkelig stor sykkelstjerne før eller senere, men uten Kreuzigers mistenkelige blodpass kunne historien for 2014 vært en helt annen.

Nå kan han legge til to etappeseirer pluss en klatretrøye i Tour de France, og to etappeseirer og sammenlagttriumf i hjemrittet Polen rundt. Dessuten satt han personlig rekord i en Grand Tour med sjetteplass sammenlagt i Giro d’Italia.

Bjarne Riis tok en sjanse med polakken. På sett og vis ofret han gullkalven i håp om å redde Alberto Contadors Tour de France-sjanser.

Ironisk nok var det Majka som endte opp med å redde restene etter at spanjolen skuffende veltet ut av touren.

Det viser også litt om tilfeldighetene som herjer i idretten. Majka hadde trolig blitt en virkelig stor sykkelstjerne før eller senere, men uten Kreuzigers mistenkelige blodpass kunne historien for 2014 vært en helt annen.

Det handler om å gripe sjansen når den gigantiske medgangsbølgen plutselig velter over deg.

2. Eplet faller ikke lang fra stammen. Eller?
Fredag kom nyheten om at Peter Sagan har skrevet under for Team Tinkoff-Saxo. Det alene kunne vi laget minst fire tanker og én spådom på. Men vi holder oss til denne ene:

Sammen med Peter Sagan kommer de to lagkameratene i Cannondale Maciej Bodnar og Juraj Sagan.

Sistnevnte er som du sikkert gjettet i slekt med Peter Sagan. Storebror, faktisk. Og med de genene må vel det være enda en gullkalv Bjarne Riis kan få til å skinne?

Vel… Nei!

FUNNET SIN PLASS: Med all respekt for Juraj Sagan, han passer best i skyggen av sin egen lillebror. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

For i brødreparet har det russiske laget kanskje fått det beste og verste fra World Touren. Der Peter Sagan kjemper om seier i nesten alle store sykkelritt, har bror Juraj mer enn nok med å starte noen mindre ritt. Å fullføre virker enda verre.

Han har nylig brutt Tour of Utah. Slik endte det også under VM, Giro del Trentino og Baskerland rundt i fjor. Og under VM, GP Montreal, GP Quebec, Vattenfall Cyclassics, Vuelta a Burgos og Giro della Provincia di Reggio Calabria i 2012.

Det er i seg selv ikke oppsiktsvekkende at ryttere bryter ritt. Mange hjelperyttere står av i langesonen på endagsritt da de allerede har gjort sin jobb.

Men Juraj Sagan har kjørt ekstremt lite ritt. Så få at andelen ritt han har brutt er enormt høy. Siden han ble proff 1. august 2010, har han brutt fire av åtte World Tour-ritt. I tillegg røk han på tidslimiten i Paris-Roubaix i 2012.

En viktig mann for lillebror Peter må han vel likevel være? Muligens, men ikke i ritt.

Siden de ble proffe i 2010 har brødrene kjørt åtte ritt sammen, om vi ser bort fra nasjonale og internasjonale mesterskap.

Vår konklusjon er at Juraj Sagan er den dårligste rytteren som noensinne har fått en treårskontrakt med ett av verdens beste sykkellag. Men Oleg Tinkov føler nok at det er den laveste prisen han har betalt for en sykkelstjerne. Han hadde garantert kjøpt bestemora til Peter Sagan om det var det som skulle til!

3. La oss trille terning!
Polen rundt som ble avsluttet lørdag hadde fire norske deltakere. Vi triller selvsagt terningen og bedømmer deres innsats.

Thor Hushovd: Pluss for det heroiske angrepet på de to avsluttende kilometerne på den fjerde etappen. Dog, spurten virket også å passe nordmannen perfekt, det var en ordentlig sittespurt! Forsøkte seg dagen før i massespurten, men da var det tydelig at trøkket manglet med femteplass som resultat. Brøt på den sjette etappen uten at det var dramatikk i det. Lander på terningkast tre.

IMPONERTE IKKE: Det ble et Polen rundt på det jevne for både Edvald og Thor. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Vegard Breen: Briljant på den første etappen der han styrte Lotto-laget trygt gjennom ekstremværet som kom som lyn fra klar himmel. Var en oppofrende hjelperytter gjennom hele rittet og fikk betalt da Jonas Vangenechten vant den fjerde etappen. Bare bekreftet at han allerede er en viktig brikke for det belgiske laget. God tempo! Terningkast fem.

Edvald Boasson Hagen: Nordmannens første ritt siden akillesproblemene så ham bryte Route du Sud og tvang ham til å stå over NM og Tour de France. I utgangspunktet låst som opptrekker for Ben Swift, men briten var usedvanlig uheldig underveis med punkteringer og velt. Så egne sjanser var til stede. Stort sett anonym, dog som forventet etter en vanskelig sommer. Det gjør at han får terningkast tre, selv om terningen vippet veldig mellom to og tre.

Lars Petter Nordhaug: Syklet strålende på de to tøffe etappene og bekreftet at han har kapasitet til å henge med de beste. Var skuffet etter at dårlig posisjonering gjorde at han ikke fikk kjempet mot Majka om etappeseieren torsdag, og tilfeldigheter fredag gjorde at han ikke fikk gå fra favorittgruppa der han angrep flere ganger. Velt og flere tidstap på de første etappene så ham langt unna en god sammenlagtplassering. Ender på terningkast fem.

VISTE FIGHTEREN I SEG: Det var deilig å se Lars Petter Nordhaug i storslag. Dette blir en morsom høst. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

4. Gull eller kull
Overgangsmarkedet er spennende å følge. Riktignok er det ikke fylt av like mange usannheter og rykter som overgangsmarkedet i fotball, men et par overraskelser har vi fått.

La oss oppsummere det vi ser på som de foreløpig beste og dårligste overgangene så langt i år.

Topp 3:
1. Peter Sagan til Tinkoff-Saxo: Trenger Tinkoff-Saxo Peter Sagan? Egentlig ikke. De har et fantastisk lag, men Sagan fyller et gap. Han styrker det russike laget der de er mest sårbare.

Men hvor mye støtte vil slovaken få? Ikke så mye mer enn i Cannondale! Daniele Bennati kan bli ekstremt viktig i klassikerne og spurtene, og Matti Breschel er også god å ha.

Men i utgangspunktet stoler nok Bjarne Riis på at slovaken får til mye på egenhånd. Og ingen syklister er bedre på å få ting gjort alene enn Peter Sagan.

2. Nacer Bouhanni til Cofidis: Et godt kjøp for alle lag. At det var det stadig underpresterende Cofidis-laget som slo kloa i den franske wonderboyen var egentlig litt sjokkerende.

Best av alt er at Cofidis virker å snu helt på flisa! Det er lett å signere en toppspurter og stole på at han fikser noen triumfer på egenhånd, men med årets overganger har Cofidis bygget et helt lag rundt ham.

Vi elsker lag som våger å gå så ekstremt til verks. Vrake det som ikke fungerer og begynne å bygge noe helt nytt. Dette blir stående som en av årets signeringer, uansett hva som skjer fremover.

EN SUPERSPURTER: Det finnes ikke mange spurtere som er raskere enn Nacer Bouhanni, men det finnes mange lag som er bedre enn Cofidis. Derfor en kjempesignering. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

3. Kenneth Vanbilsen til Cofidis: Enda en vakker signering av det franske laget. Topsport Vlaanderen-rytteren har lenge vært et stort talent, og i år fikk han et lite gjennombrudd i vårsesongen.

En rytter som kan brukes i et spurttog, men som nok først og fremst er tiltenkt en rolle i klassikerne. Kan danne en farlig duo sammen med Florian Sénéchal.

Cofidis begynner å bli et samlested for unge klassiker- og spurttalenter. Det betyr at de definitivt risikerer å bli en personlig favoritt for oss neste år.

Bunn 3 (etter Juraj Sagan, han har fått gjennomgå nok allerede):
Bauke Mollema til Trek: Dette kan skrive seg inn i historiebøkene som den dummeste uttalelsen noensinne på denne bloggen, men la gå.

Vi føler at Trek trenger en vinnertype. De har folk som leverer jevnt bra, men som mangler det siste lille på å være en vinnertype.

Bauke Mollema kan bli det, men foreløpig passer han veldig godt inn i slik Trek har vært. Et lag med folk som er gode nok til å komme topp ti i de største rittene, men ikke vinne. Mollema er garantert ikke billig, men vi er redd han ikke er det store steget opp fra Haimar Zubeldia og Fränk Schleck.

EN FRYKTELIG GOD RYTTER: Misforstå oss rett, Bauke Mollema er knallgod. Men er han det Trek trenger? Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Pavel Brutt til Tinkoff-Saxo: Russeren fyller to kvoter. Det er kvoten for russere (viktig for et russisk lag) og kvoten for hjelperyttere.

Men det er lenge siden Brutt var på sitt beste. Det er lenge siden vi har sett ham herje i lange utbrudd. Han virker rett og slett til å være godt over toppen. Da finnes det mange andre ryttere som kunne gjort samme jobb minst like bra.

Julien Morice til Europcar: Hvert år finnes det mange mer eller mindre ukjente talenter og «talenter» som signeres av profflag. Å henge ut Julien Morice er kanskje ikke helt rettferdig.

Men det ligger litt mer bak her. For Europcar er det laget i World Tour som lener seg tyngst på sitt rekruttlag. De signerer knapt noe annet enn Vendée U-ryttere.

Det gjør at de noen ganger ender opp med gull, slik som Bryan Coquard og muligens årets signering Thomas Boudat.

Men du ender også opp med mye rart. Som Julien Morice. Han er 23 år, har vært en ok banesyklist i sin ungdom og levert helt middels resultater på kontinentalnivå. Hadde dere løftet blikket et par meter opp fra egen bakhage kunne dere garantert funnet noe bedre til samme pris, Europcar.

Sykkel har blitt en global idrett, noe selv Europcar hadde hatt godt av å ta inn over seg fra tid til annen.

Spådommen: Nordmennene kommer til å herje
Arctic Race of Norway er et nordnorsk sykkeleventyr som debuterte på kalenderen i fjor med mektige ASO i ryggen.

I fjor dominerte Thor Hushovd det fire dager lange rittet. I år blir spurtkonkurransen langt, langt tøffere for den norske sykkelkongen som abdiserer etter årets sesong.

Blant annet stiller verdens beste spurter Marcel Kittel. Vi tror at han må nøye seg med smuler nord for Polarsirkelen. Ikke en eneste etappe tror vi han vinner i kamp mot nordmennene.

Greit nok, i realiteten er det kun den andre etappen som passer tyskeren. Men den passer også Alexander Kristoff usedvanlig bra, og vi tror Storhaug-ekspressen nekter Kittel seieren.

Vi spår norsk fest og jubel gjennom hele rittet. Lars Petter Nordhaug må etter den sterke kjøringen i Polen rundt finne seg i å være favoritt til sammenlagtseieren, og mon tro om han ikke til og med får et lag som vil jobbe for ham denne gang, i motsetning til under Tour of Norway.

Preget av norsk optimisme og glød tror vi at samtlige etapper vinnes av nordmenn, selv om startlista er spekket av gode lag og ditto ryttere.

Nordhaug blir rittets profil der han vinner den første etappen fra ei mindre gruppe (blir ikke etappen tøff nok tar Kristoff eller Holst Enger den) og dundrer over målstreken til soloseier på Kvænangsfjellet på lørdag.

Kristoff vinner som nevnt rittets eneste massespurt på fredag.

TILBAKE IGJEN: Det skal bli herlig å se Alexander Kristoff konkurrere igjen. Kanskje er toppformen borte, men bunnivået hans er fryktelig høyt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Søndagens avsluttende etappe er den vanskeligste å spå. Det er her vi tror «Oksen fra Grimstad» setter et fantastisk karrierepunktum hva gjelder hans sykkelkarriere på norske veier.

Vi tror Hushovd vinner etter et frekt angrep og mottar sin fortjente hyllest fra det norske folk der han triumferer i Tromsø sentrum.

Joda, det er dristige etappetips, særlig med tanke på nordmennenes mange sterke konkurrenter. Det skal bli et spennende ritt å følge som kommer til å gå fjorårets debututgave en høy gang hva gjelder sportslig underholdningsverdi.

Har du innspill eller kommentarer? Ikke nøl med å legge inn en melding.

Even, Jonas og Anders

I ØVERSTE VERDENSKLASSE: Alexander Kristoff presset Marcel Kittel helt til linjen til tross for et langt dårligere opptrekk. Nordmannen har slått seg inn blant den absolutte spurteliten i løpet av årets tour. Foto: KENZO TRIBOUILLARD (Scanpix/Afp)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Hver dag gjennom Tour de France har vi servert dere fire tanker og én spådom.

Vi satset på å analysere og ta opp ting som ikke dekkes alle andre steder, og vi ønsket å ikke gå av veien for å mene litt annerledes enn de fleste andre. Forhåpentligvis føler dere at vi har lykkes. Vi har i hvert fall kost oss mye. Her er siste innlegg i bloggserien:

1. Kristoffs spurtgjennombrudd
Han har tatt skritt for skritt hver sesong han har vært proff. Han har vært nære noe stort i lang tid.

Men det var under Milano-Sanremo at Alexander Kristoff fikk sitt virkelige gjennombrudd som endagssyklist.

Under årets Tour de France har han fått sitt gjennombrudd som toppspurter.

Joda, han har vært god tidligere. Men aldri før har han vært en bedre spurter enn André Greipel. Aldri før har han vært i nærheten av samme klasse som Marcel Kittel.

Nå trenger det tyske spurtfenomenet et helt lag for å slå nordmannen.

Nå trenger det tyske spurtfenomenet et helt lag for å slå nordmannen.

Før Tour de France og i starten av rittet snakket alle (Alexander Kristoff inkludert) om hvordan han var underlegen Kittel, Cavendish og Greipel i spurtene. Hvordan han var avhengig av at de gjorde feil.

Kanskje er det en tung Tour de France som er forklaringen. Kanskje er det den ekstra selvtilliten. Kanskje har han bare tatt et ekstra steg.

Uansett, konklusjonen er klar. Akkurat her og nå er det ingen spurtere som er Kristoff overlegen. Han kan slå hvem som helst, og han kan gjøre det med et mindre opptrekkstog.

For etter at Luca Paolini må ha satt runderekord i Paris etter punktering, og etter at Gatis Smukulis gjorde sin beste spurtjobb noen gang, måtte Kristoff selv ta litt vind.

Ta litt vind, slåss om bakhjulet, og åpne spurten først.

Han ga Marcel Kittel et fartssjokk.

Joda, tyskeren slo tilbake de siste meterne og hadde en fantastisk toppfart. Men vær ikke i tvil. I dag følte ikke Kittel seg som noen spurtgud.

I dag kjente han seg som en superspurter som måtte presse siste rest av genialitet ut av beina for å ta igjen en norsk rakett.

2. Giants plasskifte
Endelig var de tilbake. Endelig fikk vi se Giant-Shimanos opptrekkstog i full sving. Verdens beste spurttog.

Vi trodde Omega Pharma-Quick Step skulle ta rotta på dem. At Tony Martin i toppform skulle lede det belgiske toget til front.

Det skjedde aldri. Giant timet det hele perfekt. Alle gjorde jobben til perfeksjon.

En snerten liten vri la de også inn i opptrekket. Det er tydelig at de har sett på video fra årene før at posisjonskampen er knallhard inn mot den siste sjikanen. For de hadde lagt inn en liten forandring.

Et lite plasskifte som de kaller det i håndballen. For sisteopptrekker Tom Veelers lå på hjulet til Kittel helt til det gjensto 800 meter. Da smatt han elegant forbi og tok plass foran superspurteren.

TILBAKE PÅ TOPP: En taktisk genistrek sendte Marcel Kittel opp på podiet på Champs-Élysées. Foto: JEROME PREVOST (Scanpix/Afp)

Grunnen til trikset tror vi var at Giant hadde flere hjelpere igjen på slutten enn normalt. Når rekken av syklister blir så lang, er det lett at sistemann får ryttere opp på begge sider. Ved å legge et frimerke på hjulet til Kittel, hindret de andre spurtere en fri reise frem i posisjon, samtidig som de ga tyskeren ekstra beskyttelse.

Litt rusk ble det da en overivrig Jack Bauer stupte inn på innersiden av siste sving og presset seg mellom Veelers og Kittel, men Kittel hadde fortsatt to posisjoner ned til Kristoff og tre ned til Greipel.

Det var akkurat nok luke til å holde unna til mål.

Et stykke vakkert opptrekk med et vidunderlig plasskifte ga Kittel akkurat nok forsprang til å slå Kristoff.

En stor lagseier fra et lag som har falmet litt i blinde etter å ha startet touren så perfekt.

3. Skjev start for damene
Her skal vi trå varsomt, for kritiserer man kvinnesykling, blir man fort stemplet som kjønnsdiskriminerende. Det er lett å snakke opp kvinnesykling, farlig å være kritisk.

Men vi skal ære kvinnene med å kommentere dem på samme måte som herrene. Vi skal være ærlige.

For inntrykket vi sitter igjen med, var at dette ikke ble det umiddelbare løftet for kvinnesyklingen som mange hadde håpet på.

Det var noe som ikke stemte. Dette gikk langt fra knirkefritt.

Først lot TV-bildene vente på seg lenger enn forventet. Da sendingen først kom i gang, var det, i hvert fall på TV 2, langt unna å høre på et herreritt. Her var det propaganda frem til det gjensto én mil. Først da virket det som at man skulle kommentere rittet som rullet og gikk på skjermen.

Hverken procycling.no eller VG så verdien av å følge rittet LIVE, slik de gjør med herrerittet.

HÅPLØS DEKNING: Kvinnerittet føltes mer ut som propaganda enn et idrettsarrangement. Foto: LIONEL BONAVENTURE (Scanpix/Afp)

Når resultatlisten så dukket opp, inneholdt den åpenbare feil. Den tyske mesteren Lisa Brennauer ledet oppover store deler av oppløpet og ble nummer fire.

Den tyske mesteren. Altså sittende i den tyske mestertrøyen.

Så melder resultatlisten at det er Barbara Guerischi. Italiener i Alé Cipollini-laget. Laget med nesten samme trøyer som Vini-Fantini. Knapt noen reagerer. De fleste «twitter-guruene» kopierer ukritisk topp ti-listen.

Hadde det samme skjedd i herreklassen med André Greipel som spurter inn til fjerdeplass, så hadde folk reagert. Raskt.

Vi hadde håpet på et sjumilssteg i riktig retning, men det ble bare et hink fremover.

Det i seg selv er ikke så ille, men signalet det sender om interessen og kunnskapen der ute, er skremmende. Mange liker å score poeng ved å skryte opp kvinnesykling i øst og vest, men svært få virker til å overføre denne «entusiasmen» til ekte lidenskap.

Vi skal være ærlige. Vi har ikke kommet dit ennå. Men så snakker vi fra levra fremfor å kaste oss på hyllestbølgen.

Vi er med andre ord skuffet over hvordan denne muligheten ble utnyttet. Dette ble et propagandaoppstyr. Fokuset var på betydningen av rittet, mer enn rittet selv. Sikkert flott på veldig kort sikt, men på lang sikt hjelper det lite. Her er det mye å gå på.

Alt dette handler om det utenomsportslige. Hva skal vi se om selve rittet?

Damesykling er noe annet enn herresykling. Det er taktisk annerledes. Akkurat som det er i langrenn. Det er ikke noe dårligere, men vi kaster oss ikke på trenden som sier at dette er mye mer offensivt og underholdende enn herreritt. Det er ikke bedre, ikke dårligere. Bare annerledes.

Derfor trenger det tid å sette seg. Forhåpentligvis var dette første steget i riktig retning, men vi hadde håpet på et sjumilssteg fremfor et vaklende hink.

4. Kristoff snudde trenden
Årets Tour de France har blitt en kjempeopptur for norsk sykkelsport. En viktig vending.

For vi må være ærlige. Til tross for at Kristoff vant Norges første monument i vår og flere av våre unge syklister har vist seg frem i junior- og U23-klassen, så var norsk sykkelsport litt på vei ned før Tour de France.

Snakket om mulig norsk deltakerrekord i Tour de France, ble fulgt opp med den ene nedslående nyheten etter den andre.

Edvald Boasson Hagen hadde blitt skadet og var heller ikke i toppform. Thor Hushovd hadde rusk i maskineriet. Lars Petter Nordhaug ble veid og funnet for lett. Vegard Stake Laengen var ikke fransk nok for Bretagne.

GJORDE OSS STOLTE: Alexander Kristoffs prestasjoner i Tour de France har tatt norsk sykkelsport et nytt steg videre. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Det ene slaget etter det andre i trynet på norsk sykkelsport. For i Norge er Tour de France fortsatt i særstilling. For mange er sykkel fortsatt lik Tour de France.

Da Thor Hushovd på toppen av det hele annonserte at han legger opp etter sesongen, gikk det fra tungt til blytungt. Det var fare for interessen. Et dårlig Tour de France på toppen av alt dette, kunne satt sportens popularitet tilbake.

Så smalt Alexander Kristoff til. Ikke bare én, men to ganger.

To etappeseirer er nok til at nordmenn glemmer alt annet. Nok til at de glemmer Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Nok til å skaffe dem en ny helt.

Nå har vi én gang for alle vist at vi har typer til å overta etter Hushovd. Joda, vi som følger sykkel tett har visst det lenge. Men de som blir sykkelfrelst på sommeren, de har fått svar.

Norsk sykkelsport er på opptur. En opptur som skal vare flere år. Bare tenk dere den dagen en nordmann kjemper om gul trøye. Da kan vi begynne å snakke om å toppe interessen.

Spådommen: Hva hvis?
Hvordan kommer vi i fremtiden til å se tilbake på 2014-utgaven av Tour de France?

Vi spår at det i hvert fall det neste året blir stilt mange «hvis om atte, dersom atte»-spørsmål. Mange av stjernene vi har savnet i årets tour (på grunn av andre prioriteringer eller velt) kjører vueltaen. Da kommer det til å settes verdensrekord i spekulasjoner om hva resultatene der betyr for hva som kunne vært i Tour de France.

«Når han slo han med så mye, da burde han vel også kunnet slå Nibali?»

Slike type spørsmål. For faktum er nok at veldig mange ikke vil se på Vincezo Nibali som er skikkelig Tour de France-vinner før han har vist at han kan sette på plass Contador, Froome og Quintana.

VELTET UT: Hadde Vincenzo Nibali vunnet årets Tour de France uten at Chris Froome og Alberto Contador hadde veltet ut? Slike spørsmål er det bare å bli vant til. Det kommer til å florere av dem. Uansett, Vincenzo Nibali er en verdig vinner av årets Tour de France. Foto: LIONEL BONAVENTURE (Scanpix/Afp)

Selvsagt blir det bare tull. Å delta er en forutsetning for å vinne, og selv om velt kan være uflaks, så er det en del av gamet.

Vincenzo Nibali har taklet absolutt alt denne touren har kastet mot han. Han taklet Vogesene, Alpene, Pyreneene, tempoen, sidevind og brostein.

Dette er en verdig og god Tour de France-vinner, uansett hvor mange «hvis om atte, dersom atte»-tanker man klarer å produsere.

Tusen takk til alle som har vært innom her og lest mer eller mindre gode tanker og spådommer. Takk for alle tilbakemeldinger, både ris og ros. Vi har hatt det veldig gøy og håper dere har hatt det samme. Og husk, det er under ett år til neste tour. La nedtellingen starte! 

Even, Jonas og Anders