«Hvem er denne fyren?» | Anders og Jonas

«Hvem er denne fyren?»

OI: Hvem er nå denne raske herremannen som gjorde Mark Cavendish til statisk i massespurten på den 18. etappen i Giro d'Italia? Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Cavendish: – Hvem er denne fyren?

Det er overskriften det velkjente sykkelnettstedet biciciclismo bruker på deres bildesak fra torsdagens spurtoppgjør i Giro d’Italia. Alle forventet en ny Cavendish-seier. En seier han sårt trengte med tanke på at han kjemper en tøff kamp mot Joaquim Rodriguez om poengtrøyen i rittet. Men plutselig ble Cavendish slått, og det av en mann i en gyselig, selvlysende drakt. Så det er betimelig å stille seg spørsmålet: hvem er denne Andrea Guardini?

Best fra første ritt
Selv har jeg fulgt den talentfulle spurteren rimelig tett i ett år. For oss som er godt over gjennomsnittelig interessert i sykkel markerte han seg allerede i starten av 2011-sesongen. Etter å ha kjørt på lærlingkontrakt med ISD-Neri laget på høsten i 2010 hadde han tatt steget opp til Prokontinentallaget Farnese Vini før fjoråret. I sin første start, i det lille malaysiske rittet Tour de Langkawi, stakk han av med seieren på den første etappen. Nybegynnerflaks? Å nei du, på ingen måte. Han gikk like greit bort og vant den andre og sjette etappen også. Det var ikke nok til å overbevise meg. Tre seirer var imponerende, men realiteten var at feltet var svakt. Jeg «kjøpte» det ikke. Men etter at han vant sin fjerde seier dagen etter tenkte jeg at jeg i det minste fikk ta en titt på denne mannen. Jeg satt meg ned og så noen videoer av seirene hans. Til tross for den dårlige bildekvaliteten ble jeg slått i bakken av det jeg så. Dette var ikke bare fire seirer, det var tidvis utklassing. Det var seige langspurter og eksplosive avslutninger. Mannen kunne alt. I tillegg hadde han identisk stil med Mark Cavendish.

På den tiden puslet jeg med en liten sykkelblogg. Jeg fikk straks en trang til å undersøke nærmere hvem denne Andrea Guardini var. Det hele endte i et blogginnlegg som jeg valgte å starte på følgende måte: «Merk dere navnet først som sist: Andrea Guardini. Det er en mann som kommer til å dominere sykkelsporten de neste årene. Dette er en kommende italiensk spurtstjerne. Denne mannen kommer til å vinne enormt med seiere i sin karriere». Jeg får raskt legge til at jeg har en liten tendens til å bli overivrig når jeg først blir ivrig, i hvert fall når det kommer til sykkel. Men her var jeg ikke i tvil. Jeg hadde sett massespurtens fremtid. Eller kanskje rettere sagt: jeg hadde sett den første mannen som hadde lykkes med å kopiere Mark Cavendish, en mann jeg mener har revolusjonert massespurtene. Likhetene var enorme. Begge hadde en aerodynamisk stil vi ikke har sett tidligere og de er begge så eksplosive at de tidvis får resten av spurteliten til å se ut som statuer. De har x-faktoren. Det var også verdt å merke seg at Guardini hadde satt ny rekord i antall amatørseirer i Italia i 2010. Hele 19 ganger hadde han krysset mållinjen først. Han var den fødte seiersmaskin.

Røykestopp
Den unge italieneren kom raskt i medias søkelys. Sportsdirektør Stefano Giuliani inngikk et veddemål med Guardini. Om spurtfantomet vant fem etapper i Tour de Langkawi skulle han slutte å røyke. På rittets siste etappe var Guardini igjen raskest, og siden det har Giuliani måtte legge vekk lighteren og røykpakken. Men fortsatt gjenstod det å se hvor god Guardnini egentlig var. Hvordan taklet han skikkelig motstand?

Han var ekstremt god på det han var god på, og totalt ubrukelig ellers. Jeg elsket fyren.

Svaret fikk vi to uker senere. Etter å ha vært tannløs i sidevinden som preget Tour of Qatars fire første etapper hadde han kun igjen ett forsøk på å vise hva som bodde i ham. I massespurten var han innelåst helt til høyre i veibanen. Helt til det gjenstod 100 meter. Da fikk han luken og det sa pang! Seieren var beviset på at han holdt mål også blant de beste. Så lenge det var flatt. Paddeflatt. Andrea Guardini ble nemlig like kjent som mannen som ikke kunne klatre som han ble for sin gode spurt. I Tyrkia rundt falt han blant annet av i det som må karakteriseres som fartsdumper. Han var ekstremt god på det han var god på, og totalt ubrukelig ellers. Jeg elsket fyren.

STILSTUDIE: Dette bildet er fra etappen Andrea Guardini vant i Tour of Qatar i fjor. Legg merke til hvor mye lavere han ligger med overkroppen enn konkurrentene. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Hvor var magien?
Han stoppet på 11 triumfer i debutsesongen. Nok til å ta en sykkelverden med storm, men samtidig kom han litt i skyggen av Marcel Kittel, en annen mann som fikk sitt spurtgjennombrudd i fjor. Jeg hadde store forhåpninger til Guardini denne sesongen. Med de gigantiske stegene han tok i fjor var jeg sikker på at han var klar for verdensherredømme i år (husk hva jeg sa tidligere om evnen til å bli overivrig). Slik har det ikke vært. Der han i fjor var iskald i posisjoneringsspillet og enten fikk luken eller ikke, har han i år vært mer panisk. Han har brukt massevis av krefter på å slåss seg fremover og skaffe seg det beste hjulet. De har han sjeldent fått og spruten i beina har vært brukt opp lenge før de siste 250 meterne. Der han i fjor var i en Cavendish-klassen når det gjaldt timing, akselerasjon og toppfart, var han tidligere i år kun en i mengden. Ikke engang seks seirer i Tour de Langkawi klarte å få meg skikkelig gira. Rett og slett fordi det var mange seige langspurter. Den eventyrlige akselerasjonen virket til å være borte. Samtidig viste han bedre evner i bakkene. Det var rimelig klart at han hadde jobbet hardt for å henge noenlunde godt med i bakkene. Hadde klatretreningen tatt fra ham stinget i spurtene? Jeg fryktet nettopp det, men visste at årets store mål var Giro d’Italia. Det var der han skulle være i toppform og vise oss at det fortsatt var noe magisk ved ham.

Etter å ha gjemt bort magien i 17 etapper hadde han tøyd min tålmodighet mot bristepunktet. Jeg hadde ikke lenger tro på noe Guardini-magi. Og akkurat i det jeg gir opp håpet, ja da kommer det. Endelig lykkes han i posisjonskampen. Han finner en fin posisjon uten å bruke for mye krefter, men samtidig hadde han Ferrari mellom seg selv og Cavendish. Det er få som klarer å komme seg rundt Cavendish, selv når de har bakhjulet hans. At noen lenger bak fosser forbi ham er enda sjeldnere. Men det var akkurat det Guardini gjorde. Spurten på torsdagens etappe var god gammel Guardini-klasse. Han virket ekstremt fokusert, startet spurten litt før Cavendish og viste at verken akselerasjonen eller toppfarten sto noe tilbake for den britiske spurtkongen. At Cavendish blir banket i en spurt hvor han uhindret får starte spurten når han selv vil er sjelden kost. Sky-stjernen var rasende. Og kanskje også litt skremt, for i går fikk vi se en mann som spurtslo Cavendish fordi han var raskere, ikke smartere. Mon tro om ikke Cavendish tenkte at denne mannen kan bli vond å slå i fremtiden også. En ting er i hvert fall sikkert; nå vet Cavendish hvem Andrea Guardini er.

Jonas

1 kommentarSkriv en kommentar →

  1. Chris

     /  May 26, 2012

    Men hva var det cavendish hyttet og skrek for ved målpassering? Gardinis spurt var helt ren og ryddig slik jeg så det

    Reply

Skriv en kommentar