Kan noen slå Cavendish? | Anders og Jonas

Kan noen slå Cavendish?

IKKE UOVERVINNELIG: Men det er heller ikke lett å slå selveste Mark Cavendish i en massespurt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

De klassiske massespurtetappene er kanskje ikke de mest interessante vi finner i sykkelsporten, i hvert fall ikke før de siste fem kilometerne.

Derifra og inn er de, i mine øyne, derimot det mest spennende med hele idretten. Posisjonskampen, skulder mot skulder-duellene, lagarbeidet, de lynhurtige mot de råsterke. Det er så mange elementer i sving, så mye nerve, så ekstremt mange avgjørelser som må tas. Det er alt det fantastiske med sykkelsporten pakket inn i seks-sju adrenalinfylte minutter.

Og best av alt, du får ikke med deg alt. Som oftest må man se en spurt 10-15 ganger i reprise for å skaffe seg et godt overblikk over hvorfor han som vant klarte å slå resten. Hvilke valg gjorde han? Hvem hadde hjulet hans? Hvorfor ga de det fra seg? Hvilke lag gjorde jobben? Hvilke mislyktes?

Men nå får jeg spore tilbake, for denne bloggen skal ikke handle om min noe overdrevne fascinasjon for massespurter. Det skal handle om de gladiatorene som kjemper side om side på de siste meterne. Om rytterne som de neste åtte månedene skal kjempe om spurttronen.
Ideen til bloggen kom da jeg leste startlisten til Tour of Oman. De fleste av verdens beste spurtere stiller nemlig til start i dette rittet. Jeg prøver på ingen måte å si at vi skal avgjøre hvem som er sykkelkongen i Oman. De viktigste oppgjørene kommer selvsagt i Giro d’Italia og Tour de France. Men er det noe disse spurtkanonene hater, så er det å tape. Derfor vil vi garantert få en del svar allerede i Oman. Kan noen velte (helst ikke bokstavelig talt) Cavendish ned fra tronen?

Her kommer min korte og særdeles subjektive beskrivelse av de ledene spurterne i verden, med hovedfokus på de som stiller i Tour of Oman. Rekkefølgen er ikke helt tilfeldig.

Mark Cavendish: Utvilsomt verdens beste og mest komplette spurter de siste årene. Har alt en spurter trenger; rå akselerasjon, vannvittig toppfart, evne til å skape et vinnerlag, vannvittig overblikk, evnen til å lese spillet og ikke minst en timing som gjør at alle kreftene som oftest brukes akkurat når de skal. Og da har jeg ikke engang nevnt den utrolig aerodynamiske posisjonen han har på sykkelen eller vinnermentaliteten som har gjort han til den mesteren han er.

Noen har «undervurdert» Cavs evner, og har gitt mye av æren for britens mange triumfer til det fantastiske opptrekket han har hatt i HTC. Det med god grunn, men Cav er på ingen måter en spurter som må «leies» frem til mållinjen. Det viste han i Tour de France 2010 etter at Renshaw ble sendt hjem og under fjorårets VM, for å nevne et par eksempler. Om jeg er nødt til å trekke frem en egenskap som gjør Cav til den mesteren han er, må det være timingen. Det er svært sjeldent Cavendish ikke er den første som drar i gang spurten (kanskje med unntakk av de som kommer med en håpløs langspurt fordi de ligger alt for langt bak i feltet), og enda sjeldnere feilberegner han. Når vi vet at det gjerne er 15-20 ryttere som er direkte involvert i spurten sier det seg selv at det er en fordel å ta kontroll. Er du først ut av startblokkene slipper du unna kaoset som råder bak når 19 ryttere i ren panikk drar til med all kraft. Da sparer du deg ofte for å bli innestengt, og slik vinner man spurter.

Andre Greipel: En av få spurtere som faktisk kan utfordre Cavndish på det fysiske. Man trenger ikke å gjøre annet enn å se på lårene til den muskuløse tyskeren for å forstå at wattproduksjonen er høy. Ekstremt høy. Han er også hakket bedre enn Cavendish i bakkene, noe som gjør at han ofte er hakket mer uthvilt i finalene enn det briten er. Likevel har han ofte problemer med å slå erkerivalen i rene spurtdueller. For hver duell han går seirende ut av har han minst fem-seks tap på samvittigheten.

Jeg skal ikke sette spørsmålstegn med vinnerviljen til Lotto-rytteren, men det virker på meg som at han er hakket mindre ivrig på å hive seg inn i de små lukene han må angripe for å komme i drømmeposisjonen, enn det Cavendish er. Jo bedre feltene er og jo mer kaoset råder, jo vanskeligere er det for tyskeren å vinne. Det sier kanskje seg selv, men jeg synes å merke på han bedre enn en del andre at når krigen herjer er han ukonfortabel. Samtidig må jeg gi han skryt for å ha blitt bedre på dette de siste årene. Kanskje har han lært nok til å gi Cavendish flere smeller denne sesongen?

Marcel Kittel: Den tyske kometen kom inn i verdenseliten som et stjerneskudd i fjor. På imponerende måte tok han for seg i de fleste ritt han stilte opp i. Med en selvtillit som bare økte og økte ble prestasjonene bare mer og mer imponerende. Rykket og toppfarten var fantastisk. I sine beste stunder var han som en maskin. Han fikk den vanskelige oppgaven med å vinne massespurter til å se fryktelig lett ut.

Men Kittel har ikke testet seg mot verdenstoppen alt for ofte. Hvordan vil han klare seg i sterkere felt når posisjonskampen blir tøffere? I fjor var han prisgitt et overraskende sterkt opptrekk i Project 1t4i-laget. Mest trolig vil de bli et nummer for små når Team Sky, Lotto, Garmin og Rabobank kommer med sine sterkeste menn. Hvordan vil Kittel takle å måtte kjempe med nebb og klør for en posisjon som vil gi han mulighet til å rette kjempekreftene i retning etappeseier? Jeg tror han trenger litt trening på nettopp dette, og vi får dermed gi han litt tid. Men i rimelig nær fremtid kan han komme veldig nær å tippe Cavendish ned fra tronen.

 

Tyler Farrar: En gammel kjenning som er god nok til å slå Cavendish i de store anledningene. Ikke den mest stabile av de store spurterne, men oftest i form når det gjelder som mest. Er i mine øyne underlegen Cavendish på de fleste aspekter, men har en evne til å utfordre han allikevel. Sterk i posisjoneringen, og har et av de beste opptrekkslagene foran seg. En amerikansk «vinn eller forsvinn»-mentalitet kommer også godt med når du skal ofre livet for å få det rette bakhjulet.

Matthew Goss: Av de som er på denne listen er han den foreløpig minst rendyrkede spurteren. Egentlig best når det spurtes i slak motbakke og gjerne etter en småkupert etappe eller et langt endagsritt. Akselerasjonen er god, men toppfarten enda bedre. Har gått spurtskolen i HTC og vet dermed hva som gjelder i posisjonskampen. Får i år langt flere sjanser til å kjøre for seg selv enn han fikk i HTC. Spennende å se om han utvikler seg mer mot å bli en spurtspesialist eller om han heller ønsker å jakte triumfer i endasrittene. Jeg tror han heller mot det siste, men det er ikke ensbetydende med at han ikke kan gi verdens beste spurtere knallhard kamp.

Denis Galimzyanov: En herlig spurter! Mangler litt på akselerasjonen og toppfarten, men er et naturtalent når det kommer til å posisjonere seg. Er en fryd å følge i reprisene. Måten han hopper fra bakhjul til bakhjul for så å ende opp i perfekt posisjon er utrolig fascinerende. Mangler som sagt en del på de fysiske egenskapene (gjorde i hvert fall det i fjor), noe som gjør at det ofte ender med andre- og tredjeplasser fremfor seirer. Skal slite med å slå ryttere som Cavendish, Greipel og Kittel, men kommer til å være langt fremme ekstremt ofte. I mitt hode bør det være lettere å skaffe seg ekstra power enn det er å lære seg å lese et sykkelritt, så dette er en mann som blir ekstremt suksessrik i fremtiden.

Andrea Guardini: Om Galimzyanov er en personlig favoritt er det ingenting sammenliknet med denne italieneren. I en sykkelsport som i stadig større grad verdsetter allround-egenskaper/den komplette rytter, er Guardini et friskt pust. Denne mannen kan ikke klatre, han båser vekk i sidevinden som en plastikkpose og han henger ikke med når distansene er lange. Mannen kan bare spurte. Men HERREGUD som han kan spurte når han er i form. Han har en akselerasjon som får deg til å måpe, og er den eneste rytteren jeg har sett som vinner en spurt med tre-fire sykkellengder etter å ha måttet slutte å tråkke to ganger under spurten fordi han ble sperret.

Guardini er også en av få ryttere som kan måle seg med Cavendish når det kommer til aerodynamisk posisjon på sykkelen i spurten. Har et bunnivå som får den vanlige Trondheim-Oslo-rytter til å se ut som en maskin, men et toppnivå som kan målbinde den ivrigste sykkelkommentator. Har vært fryktelig blek så langt i sesongen, men når Guardini kommer i form, ja da er det bare å innta godstolen.

Peter Sagan: Havner litt i samme kategori som Boonen, Hushovd og Boasson Hagen. Det vil si ryttere som ikke er utpregede spurtere, men som takler massespurter langt over gjennomsnittelig bra, rett og slett fordi de er så pokkers talentfulle. Fysikken er så imponerende at når de gutta tråkker til med full kraft er det svært få som holder følge, enten det er på brostein, i eksplosive bakker eller i spurter. Sagan er i tillegg en vinnerskalle som sjeldent gir noe ved dørene. Har i tillegg et ungdommelig pågangsmot som hjelper på. Når Sagan kommer i vinnersiget er han ekstremt vanskelig å stoppe.

Tom Boonen: Ikke lenger en ren spurter, men har en motor og kraft i tråkket som gjør at han fortsatt hevder seg i de spurtene han virkelig går inn for. Spesielt tidlig på sesongen pleier belgieren å vise at toppfarten ikke er mye dårligere enn i gamle dager, men som massespurter i Grand Tours er han milevis unna det han en gang var. Det er en rimelig naturlig kurve for en klasserytter som Boonen, som forståelig nok har klassikerne som førsteprioritet.

Noen av de som ikke er er med i Oman, men som absolutt er sterke spurtere: Elia Viviani herjer verre i mindre italienske ritt for tiden. Motstanden er på ingen måte topp, men du gruser ikke den italienske eliten uten å være fryktelig rask. En mester i kaotiske spurter! Edvald Boasson Hagen er ingen ren spurter, men har nok fartsressurser til å gi de beste kamp, spesielt når han får et godt opptrekk. Daniele Bennati og Alessandro Petacchi er to rutinerte italienere som fortsatt har fart i beina. Dessverre er begge blitt mer og mer avhengig av et flott opptrekk, for havner de i for mye trafikk ”feiger” de ofte ut. Sacha Modolo har i likhet med Viviani vist klasse i italienske ritt, og bør være klar til å gi de store kanonene kamp til døren i de største rittene. Vi får heller ikke glemme Mark Renshaw, superhjelperen til Cav, som nå får egne sjanser i Rabobank til å vi hva han er god for, eller Jose Joaquin Rojas og Thor Hushovd som er råsterke, men mangler litt på toppnivpet til å utfordre de aller raskeste.

Helt til slutt er det verdt å nevne noen unge kanoner, som fortsatt ikke kan sies å være i verdenstoppen, men som har vist at de har store fartsressurser: Andrew Fenn, Aidis Kuopis, Adam Blythe, Klaas Lodewyck, Nacer Bouhanni, Arnaud Demare, Elia Favili, John Degenkolb, Michael Matthews, Ben Swift og Alexander Kristoff.

Personlig tror jeg Cavendish fortsatt vil være spurtkongen. Han har noe unikt, ikke bare fysisk, men også mentalt. Han har den råeste vinnerskallen i hele sykkelsirkuset, noe som rett og slett ikke vil tillate han å miste hegemoniet. Men bredden i toppen har i mine øyne blitt bedre de siste årene. Vi har sett et lite generasjonsskifte og unggutta er både respektløse og ivrige nok til å gi de etablerte tøff kamp. Det blir uten tvil flere fantastiske oppgjør hvor valg gjort på et tidelssekund kommer til å avgjøre hvem som vinner og hvem som taper.

Hvem tror dere blir årets spurtkonge? Kan noen vippe Cavendish ned fra tronen? Og kommer flere talenter til å ta proffverden med storm slik Kittel og Guardini gjorde i fjor?

Jonas

6 kommentarerSkriv en kommentar →

  1. Enig

     /  February 13, 2012

    Nok en gang en veldig bra analyse, men mangeler et meget vesentlig poeng om Cav sitt fortrinn: hans ekstreme aerodynamiske posisjon på sykkelen når han spurter. Det er ingen i feltet som er i nærheten av han, den beste stilstudien av ham, er sidebildene som ble tatt av ham de siste 200 m da han vant siste etappen av Tour de France i Paris. Det er ingen som kommer så lavt med skuldrene og som samtidig kommer så perfekt over kranken som det Cav gjør. Spørsmålet er hvordan man skal vinne mot en slik rytter.

    Svaret har vi allerede fått på siste etappen i Qatar. Uten hjelperyttere til å holde posisjonen må Cav selv gjøre jobben. Da har han enten to valg, enten å trokle seg frem og risikere å bli innesperret, eller ta vind tidligere. I kompakte felt, slik som i Qatar, vil han ha like store problem som alle andre. Men dersom han slippes fri, i mer løsmaskede felt, kan han utnytte sine fremragende spurt egenskaper og vinne rittene som før.

    Det springende punktet er hvorvidt Sky er i stand til å levere gode nok opptrekk. Etter sesongstarten er jeg litt i tvil…

    Sky var ikke imponerende i Australia, og de var heller ikke i nærheten av htc nivå i Qatar. Egentlig er det bare Lotto som har imponert i så måte i år. Hvilken prioritet Sky velger i Tour de France: spurt eller sammenlagt, kan får stor betydning for Cav sine muligheter i det rittet. I tillegg virker det som om ASO har lagt inn bakker i avslutningene på de flate etappene for å redusere mulighetene til Cav. Det er på ingen måte sikkert at vi vil se Cav dominere på samme måte i år som tidligere år.

    I Oman vil vi få se den virkelige bataljen, et sterkere felt av sprutere skal vi se lenge etter. Greipel kommer med sine Lotto soldater, Kittel kommer blant mange. Det er bare synd at rittet ikke går direkte slik at man får et ekte inntrykk av rittets utvikling.

    Reply
  2. Leser du litt mer nøye så ser du at hans aerodynamiske posisjon på sykkelen ble nevnt…………

    Reply
  3. Enig

     /  February 14, 2012

    Ja, jeg ser det, det ble litt sent i går, og jeg leste litt for fort, og da blir det fort til at man overser noe, og det blir endel skrivefeil…

    Men forøvrig er jeg enig med meg selv!

    Reply
  4. andersjonas

     /  February 14, 2012

    Jeg burde nok lagt litt mer vekt på den aerodynamiske stillingen til Cav. I mine øyne er den ikke bare unik, men også revlusjonerende. Han har en spurtstilling som overgår alle. Så vidt jeg har forstått har flere prøvd å kopiere stilen, men sliter med å komme så dypt uten å miste kraft i tråkket. Andrea Guardini er slik jeg ser det mannen som er nærmest å kopiere Cavendish og er en av grunnene til at jeg har klokkertro på italieneren.

    Synes ikke Sky har vært katastrofale i opptrekkene, men de har utvilsomt et steg opp til det nivået HTC holdt. Det som blir spennende å se i Oman er samarbeidet Sutton/Cav. Jeg anser Sutton som den soleklart beste sisteopptrekkeren i Sky, så det blir ekstremt viktig at de finner kjemien. For selv om Cav vinner mange spurter selv uten et skikkelig opptrekk, er et godt opptrekk ekstremt viktig. For da vinner han (så godt som) hver gang.

    Reply
  5. Enig

     /  February 19, 2012

    Før den siste etappen i Oman, virker det som om spådommen har gått i oppfyllelse; Greipel har dominert i spurtene, og Kittel har vært hans eneste reelle utfordrer. Lotto har vist at de kan opptrekk best, og da nytter det ikke for Cavendish som blir liggende for langt bak og må kjempe på linje med alle andre før spurten starter, da er det plutselig ikke så mye sprut igjen i bena til Cav…

    Neste like interessant er det å se at Lotto har ristet liv i Ciolek, og til alt overmål tok de dobbelt seier i Algarve, mens Edvald henvises til en 4. plass.

    Denne sesongen har så langt til alt overmål vist betyndingen av opptrekk i en spurt og hvor avhengig rytterne er av at opptrekket fungerer; selv de beste rytterne sliter uten et godt opptrekk, samtidig så blomstrer ryttere som ikke har vist seg frem på mange år i lys når de plasseres i riktig posisjon før spurten av et velfungerende lagopptrekk.

    I sykkelsporten er spurten en av de mest fascinerende delene av konkurransen. Planleggingen av spurten starter mange måneder i forveien i form av utvalg og samtrening av rytterene. Betingelsene for suksess defineres av rittets utviklign mange km før mållinjen. Selve spurten starter 10-15 km før mål og med de siste 200 m som kulimineringen av et systematisk forabeid med høy disiplin, moral og stor innsats, samt talent og samarbeidsvilje.

    Når man vurderer en rytters prestasjon i en spurt må man diskutere rytteren i lys av alle disse momentene og klare å se mer enn selve resultatlisten. I de fleste diskusjonsfora på nettet og øvrige media er det få som klarer å se hva som faktisk skjer i spurten. I og for seg er det greit nok, men dessverre ser vi det samme problemet når det kommer til lagutak av landslag, noe vi fikk sørgelig erfare i VM i 2011.

    Det er derfor befriende med bloggen til andersjonas, som er blant de få som klarer å penetrere dypere inn i de taktiske og tekniske detaljene som gjør landeveissykling til den fascienerende sporten den er.

    Reply
  6. andersjonas

     /  February 21, 2012

    Det er hevet over enhver tvil at spurtopptrekk er meget, meget viktig. Synes det derfor har vært merkelig lite satsing på dette aspektet i flere storlag de siste årene.

    Oman viste helt klart at det er to tyskere som virkelig kan ta opp kampen med Cavendish. Det er også verdt å merke seg at de som gjorde det bra i Qatar ikke var på topp i Oman, noe Cav selvsagt kan bruke som unnskyldning/forklaring på hvorfor han fikk grisebank. Men det er null tvil om at Skys opptrekk sliter. Nå manglet de riktignok noen viktige brikker i opptrekket nede i Oman, først og fremst en tempohest (alle de var i Algarve) som kunne samlet laget i front av feltet, slik Michael Rogers og senere Tony Martin var mestre på da de kjørte i HTC. Synes ellers det var Garmin, som Oman sett under ett, hadde det beste opptrekket. Dessverre for dem manglet Farrar det siste lille, men spennende er det likevel å se. Project 1t4i var også et lite hakk sterkere enn jeg trodde selv om Kittel ofte måtte gjøre en del på egenhånd de siste 800 meterne.

    Veldig farlig å trekke konklusjoner så tidlig i sesongen, men det virker som at nivået ikke bare er jevnere mellom de beste spurterne (les Cav, Greipel og Kittel), men også mellom opptrekkene deres. Veldig spent på hva det har å si for utviklingen av massespurtene. Det som er klart er at om Sky ikke får et bedre opptrekk på beina (noe jeg selvsagt tror de får til), så må Cavendish begynne å tenke annerledes.

    Uff, så spennende denne sesongen blir :)

    Reply

Skriv en kommentar