Tre godbiter av noen Grand Tours | Anders og Jonas

Tre godbiter av noen Grand Tours

SPENNENDE LØYPE: RCS presenterte årets Giro d'Italia-løype med brask og bram.

Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a España er ikke bare de tre Grand Tour-rittene, det er også noen av de mest interessante løpene som finnes.

Det skyldes i stor grad at det er så mange forskjellige faktorer som spiller inn i et treukersritt. Sykdom, skader og form gjør at de fleste lagene må forandre taktikken underveis i rittet minst èn gang. Det er uforutsigbart, og alle ryttertyper, fra rene fjellgeiter til rene spurtere får sine sjanser. Det er i disse rittene alle sykkelstjernene ønsker å vise seg frem.

Så hva har vi å se frem til dette året, når det kommer til Grand Tours?

Onsdag presenterte arrangøren av Vuelta a España årets rute, og dermed ligger all informasjon på bordet.

Førsteinntrykket? Tre veldig varierte etapperitt, som kan tilby noe for enhver smak.

Det er herlig å se at de tre rittene skiller seg ut. I flere år har det vært litt for mye likt, men nå virker det som at oppfinnsomhet igjen er blitt en prioritet. Det bør gi hvert av rittene en egen identitet, noe som er viktig. Tour de France er selvsagt det viktigste rittet for de fleste rytterne, men jo mer de andre treukersrittene skiller seg ut, jo større blir prestisjen. Det igjen fører til morsommere ritt.

La oss ta for oss de tre rittene litt systematisk.

Giro d’Italia
Til nordmenns glede starter Giro d’Italia i Danmark, den 5. mai. Moroa starter med en prolog i Herning, før det blir to spurtetapper, og en hviledag. Rittet vender så tilbake til hjemlandet Italia. Etappene i Danmark kan fort bli vindutsatte og skape småkaos. Her er det viktig for favorittene å være våkne i front av feltet.

Les også: Du tror det ikke før du leser det

I motsetning til fjorårets løype, som var den hardeste Grand Touren på flere tiår, får vi i år en meget velbalansert løype, som setter rytterne i fokus. Færre høydemetre og kortere reisevei etter etappene skal gjøre giroen lang mer human. Tanken er at det fører til friskere ryttere som har mer krefter til å skape stor underholdning på landeveien.

Tilbake i Italia venter det en 32,2 kilometer lang lagtempoetappe, før det kommer en fin blanding av lette og halvharde etapper. Den første knallharde testen for sammenlagtfavorittene kommer ikke før på den 14. etappen. Derifra og inn blir det steintøft med den ene fantastiske etappen etter den andre. Fint er det også at arrangøren har lagt inn èn spurtetappe den siste uken. Det kan fort føre til at de store spurtstjernene henger med litt lenger enn de gjorde i fjor, da norske Alexander Kristoff var omtrent den eneste spurteren som fullførte rittet.

STELVIO: Slik ser det ut halvveis opp Stelvio. Unødvendig å legge til at vi kommer til å få spektakuløre TV-bilder om været er fint. Foto: Jonas Lindstrøm

Det absolutte høydepunktet kommer på rittets nest siste dag, da syklistene får bryne seg på Del Tomale, Aprica, Teglio og Mortirolo (en helt sinnsyk stigning), før syklistene skal i mål på toppen av Stelvio-passet, 2757 meter over havet. For syklistene blir det 218 kilometer i helvete, for oss fans blir det en fantastisk dag, kanskje årets store høydepunkt uansett ritt.

Alt i alt en veldig fin rute, hvor klatrerne får sitt og vi seere også får se noen durabelige spurtoppgjør. Forhåpentligvis dukker verdensmester Cavendish opp. Andrea Guardini, Alessandro Petacchi, Sacha Modolo, Elia Viviani med flere vil helt sikkert gi han knalltøff kamp og sørge for at spurtene blir helt råe. Mye tyder på at Alexander Kristoff også skal jakte en etappeseier i rittet.

Tour de France
Det eneste det skorter på i giroen er tempokilometere (40,2 individuelle, i tillegg til en 32,2 kilometer lang lagtempo). Det får de tempoglade derimot mer enn nok av i årets Tour de France.

Les også: Tour de France-ruten avslørt?

Med 96,1 kilometer temposykling har brødrene Schleck fått noe å tenke på. Ved første øyekast kan det virke som at det er en ujevn løype, som gir de sterke temporytterne litt vel stor fordel. Det er en sannhet med visse modifikasjoner.

For det er som vanlig også nok av fjell. Morsomt er det også å se at touren endelig tør å følge giroen og vueltaen når det kommer til å inkludere tøffe fjell som ikke bare er lange, men også veldig, veldig bratte. Dermed vil det bli satt krav til at rytterne både er seige og eksplosive. Det høres ut som mat for Cadel Evans og Alberto Contador, mens en mann som Bradley Wiggins har vist at han raskt får problemer i virkelig bratte stigninger (et eksempel var etappen opp Alto de l’Angliru i fjorårets vuelta).

Det som gjør det hele mer interessant er at både prologen og den første tempoetappen skal kjøres før den første skikkelige fjelletappen. Dermed vil de temposterke rytterne ha mye å forsvare i fjellene, mens de mindre gode temporytterne ikke har noen grunn til å holde igjen. Det bør bety offensiv kjøring fra første fjelletappe. Det vil i så tilfelle være oppløftende med tanke på hvor passivt mange ryttere kjørte på de første fjelletappene i fjorårets tour.

I tillegg til tempo- og fjelletappene blir det mange muligheter for spurterne. De fleste ser på touren som den perfekte oppladningen til OL, og med en rimelig lettkupert løype i London, vil alle spurterne toppe formen til juli. Alt ligger til rette for en ny sykkelfest!

STJERNESPEKKET: Det var ikke antall stjerneryttere det sto på da Tour de France ble presentert. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Vuelta a España
Den spanske Grand Touren har skilt seg ut som den minst kuperte av de tre de siste par årene. Korte, men bratte stigninger har sørget for at det har blitt en fartsfest. I år blir det helt annerledes.

Les også: Oops! Gjorde vi det igjen?

2012-utgaven av Vuelta a España skal bli et klatreinferno, med noen stigninger som blir helt sinnsyke. Dette er utvilsomt den minst balanserte Grand Touren i år. Verken tempospesialistene eller spurterne får særlig mye. Det er den hardeste vueltaen på mange, mange år.

Rittet starter med en lagtempoetappe, før det venter en spurtetappe. Allerede på dag tre kommer den første klatreetappen. Derifra går det slag i slag med omtrent like mange klatreetapper, spurtetapper og lettkuperte etapper frem til rittets eneste individuelle tempoetappe. Den er 40 kilometer lang og er rittets 11. etappe.

Rittet skal på mange måter avgjøres i slutten av den andre uken, da det venter tre tøffe klatreetapper på rad. Den siste av disse tre er rittets kongeetappe. Avslutningsstigningen på denne etappen (nummer 16) går opp til skistedet Valgrande-Parajas. Fjellet er blitt kjørt noen ganger tidligere i vueltaens historie, men nytt av året er at de skal fortsette ytterligere 2,5 kilometer mot toppen. Her blir det stupbratt, opp mot 25 prosent for å være mer nøyaktig.

Den siste uken er dedikert til utbrytere og de spurterne som har slitt seg gjennom de to foregående ukene. Men også sammenlagtfavorittene får en siste mulighet til å skape liv og røre. Akkurat som i 2010 avsluttes den nest siste etappen opp fantastiske Bola del Mundo. Fjellet som er langt og seigt i starten og avsluttes med noen knalltøffe partier, var en aldri så liten åpenbaring for to år siden, og jeg forventer at fjellet ikke skuffer i år heller.

Det jeg er veldig spent på er hvordan den knalltøffe løypen kommer til å påvirke deltakelsen i rittet. Vueltaen har de siste årene vist seg å være den ideelle oppladningen til VM. Med en rimelig kupert VM-løype spørs det om ikke en del ryttere synes at det blir litt vel hardt å kjøre årets vuelta som oppkjøring. Det kan igjen føre til at flere stjerner velger bort rittet.

Det finnes allikevel nok av stjerneryttere som sikler etter en Grand Tour-seier, og når nivået bak de absolutt beste (Contador, Evans og brødrene Schleck i første omgang) er så jevnt, kan et noe profilløst ritt allikevel bli særdeles interessant. Kanskje får vi se flere talenter bruke rittet til å ta steget inn i verdenseliten, slik Chris Froome og Bauke Mollema gjorde i fjor.

VUELTA A ESPANA: Blir som dere ser kjørt i nordlige Spania i år. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Kort vuelta
Helt til slutt tar jeg med litt statistikk om lengder på etappene. Det er ingen tvil om at etappelengdene har stor betydning på hvordan et ritt utvikler seg. Det så vi i fjor hvor det var flere ekstremt lange og tidvis kjedelige klatreetapper i giroen, mens vi fikk se en forrykende etappe til Alpe d’Huez i Tour de France. Den var kun 109 kilometer lang.

Faktisk er det kun èn etappe i vueltaen som er lengre enn gjennomsnittet av etappene i de to andre Grand Tourene.

I år er giroens korteste etappe (tempoer utelatt) 121 kilometer lang, den lengste 243 kilometer. Gjennomsnittslengden på fellesstartetappene er 189 kilometer.

I Tour de France er den korteste etappen 130 kilometer, den lengste 220 kilometer, og gjennomsnittet på fellesstartetappene er 188 kilometer.

I Vuelta a España er den korteste etappen 112 kilometer, den lengste 194 kilometer, og gjennomsnittet på fellesstartetappene kun 171 kilometer.

Med andre ord satser vueltaen på klart kortere etapper enn de to andre rittene. Faktisk er det kun èn etappe i vueltaen som er lengre enn gjennomsnittet av etappene i de to andre Grand Tourene. Kanskje er det noe som redder det som på papiret kan se ut som en litt for tøff løype.
At vueltaen kun kjøres i den nordligste delen av Spania bør innebære kortere reisedistanser, så selv om løypeprofilene er knalltøffe er nok påkjenningen mellom etappene mindre i vueltaen enn de andre rittene.

Alt i alt tre veldig forskjellige ritt, som gjør at alle får sine sjanser. Det bør bli et meget interessant sykkelår.

Hvilke ritt ser du mest frem til? Hvem har på papiret den mest spennende løypeprofilen?

Jonas

5 kommentarerSkriv en kommentar →

  1. For min egen del vil jeg si at jeg ser mest frem til Giro d’Italia og Tour de France, til tross for en meget interessant løype i vueltaen. Dette kommer nok av at det er noe helt spesielt med giroen på vårparten når sykkelsesongen fortsatt er ung og vi nettopp har begynt å ta frem sykkelen her hjemme i Norge, og at Tour de France bare er Tour de France. Vueltaen er for min del bare en lillebror i dette sirkuset og ligger plassert på et litt ugunstig tidspunkt, mellom en fantastisk sykkelvår/sommer og før høstklassikerne.

    Reply
  2. Ole Jørgen

     /  January 12, 2012

    Det er som om jeg skulle sagt det selv Per-Erik.

    Reply
  3. Kristoffer

     /  January 12, 2012

    Helt enig med Per-Erik og Ole Jørgen! Gleder meg utrolig mye til sykkelsesongen starter og særlig til vårklassikere og Giro’n i mai. Det hele topper seg til sommeren når Tour De France settes i gang. Akkurat som Per-Erik påpekte er vueltaen plassert på et meget ugunstig tidspunkt. I tillegg styrker det ikke akkurat Vueltaen at mange av de store rytterne i feltet bruker løpet som oppkjøring til VM.

    Reply
  4. Per Ivar Henriksbø

     /  January 13, 2012

    Tourens popularitet handler om tilfeldigheter, nemlig medias interesse. Ofte er selve etappene minst like interessante og vel så utfordrende i Giroen og Vueltaen. Som ellers er det media (jeg er selv journalist av yrke) som bestemmer hva vi skal synes er spennende og interessant.

    Reply
  5. Tom Atle Bordevik

     /  January 15, 2012

    Tja, muligens at det er media som har skylden for at TDF er mest interessant, men iflg. gutta som faktisk kjører TDF så er det mye mere trøkk i det rittet. Det skyldes nok rittets prestisje, og derfor kjøres det hardt. Om etappene er harde så hjelper ikke det hvis ikke rytterne gjør det hardt! Derfor vil nok mer balanserte ritt gi den beste underholdningsverdien for oss som ser på. Spesielt smart av TDF-arrangøren å legge en tempo før fjellene for da er det jo duket for kamp istedenfor defensiv kjøring.

    Reply

Skriv en kommentar