Lyktes til slutt | Anders og Jonas

Lyktes til slutt

SATT TIL SLUTT: Greg Van Avermaet måtte vente på årets nest siste klassiker før han kunne slippe seiersjubelen løs. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Før årets sesong våget vi oss ut på den rimelig vanskelige oppgaven Avermaet det var å tippe ti utenlandske ryttere som skulle få sitt gjennombrudd i løpet av 2011-sesongen.

Nå har rytterne vi valgte ut hatt ti måneder på å overbevise og ta steget opp, slik vi spådde. Men hvor godt/dårlig traff vi? Vi går gjennom listen rytter for rytter. Foreløpig har vi oppsummert sesongen til Yoann Offredo, Jan Bakelants, Elia Viviani og Thibaut Pinot.

6. plass – Greg Van Avermaet
Vi valgte belgiske Greg Van Avermaet på sjetteplassen på vår liste, med begrunnelsen at vi trodde han endelig kunne ta steget opp på toppen av pallen i en klassiker.

Valget kunne kanskje kritiseres, for med en poengtrøye fra Vuelta a España på samvittigheten hadde han vel strengt tatt slått gjennom allerede?

Ja, slik kan man se det, men Van Avermaet har i ekstremt ung alder begynt å forandre seg som syklist. Han har ikke den fandenivoldske innstillingen som trengs for å bli en ren spurter. Han er ikke blant dem som liker å krige om posisjonene. Det han derimot liker godt er de store klassikerne. Det er når rittene blir virkelig tøffe at den offensive belgieren for alvor er å regne med.

Men som klassikerrytter hadde han fortsatt mye å bevise. En åttendeplass i Flandern rundt var i tillegg til femteplassen i fjorårets VM det beste han hadde i en av de store klassikerne. Men ting var uten tvil i gjære. Etter å ha skrevet under for BMC kunne han endelig ta steget ut av Philippe Gilberts skygge (det føles riktignok rimelig ironisk akkurat nå). Med den strålende innsatsen i VM i Australia hadde han i tillegg nok av selvtillit og pågangsmot da han gikk inn i vintertreningen.

Og treningen ga effekt umiddelbart. Allerede under Tour of Oman viste han en styrke og allsidighet få ryttere kan matche, da han først ble nummer fire på en spurtetappe, før han tok sjetteplassen på fjelletappen. Men det er ikke i Oman at de største trofeene deles ut. Derfor var det litt skuffende å se at Van Avermaet ikke hevdet seg i toppen av de første semi-klassikerne, med unntaket av en akseptabel niendeplass i Montepaschi Strade Bianche.

Satt farge på klassikerne
Men da det ble alvor skinte Van Avermaet. Under Milano-Sanremo var han offensiv og lå lenge i brudd med blant annet Yoann Offredeo (som vi tok for oss for noen dager siden). Bruddet holdt aldri unna, men en niendeplass var veldig sterkt etter å ha kjørt så offensivt. Like godt stemte det ikke i Flandern rundt, Amstel Gold Race eller Flèche Wallonne. Men da hjemmerittet Liege-Bastogne-Liege sto på programmet var BMC-rytteren tilbake i storslag.

OFFENSIV: Her setter Greg Van Avermaet fart på Milano-Sanremo. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Klok av skade fra de to andre Ardenner-klassikerne innså Van Avermaet at han ikke hadde mulighet til å henge med Gilbert når landsmannen satt inn superrykket. Derfor gjorde han det han måtte for å ha sjanse på å ta seieren. Han gikk tidlig. Etter å ha sett vår egen Lars Petter Nordhaug prøve seg noen ganger klarte Van Avermaet å komme seg med en større gruppe. En etter en falt de av, og da brødrene Schleck og nevnte Gilbert angrep var det raskt bare Van Avremaet som lå foran den dødelige trioen i rittet. Belgieren ble etter hvert hentet inn, men kjempet tappert og hang på så lenge han klarte. Den sterke kjøringen resulterte i en flott sjuendeplass. På mange måter ny ”personlig rekord” i en klassiker.

Til tross for et av hans sterkeste resultater og kanskje karrierens beste prestasjonen, måtte han oppsummere vårsesongen som mye nesten. Han var stabil på et høyt nivå, men manglet det siste lille på å nå helt til topps. Men den offensive kjøringen vant han i det minste mange nye fans. Nå måtte han vente helt til høsten før han kunne vise disse tilhengerne at han hadde det som trengtes for å gå til topps.

Tilbake i seiersmodus
Tiden frem til klassikerne på høsten brukte BMC-stjernen veldig godt. Først ble han nummer to i Ronde van België. Sjokkerende nok var det Philippe Gilbert som vant det rittet. I juli, mens alles øyne var rettet mot Tour de France, brøt Van Avermaet en liten barriere. Etter å ha gått nesten tre år uten noen seirer kunne Van Avermaet endelig ta turen opp på pallens øverste trinn, da han vant den sjette etappen i Østerrike rundt.

En liten ketchupeffekt fulgte. For senere samme måned vant belgieren den siste etappen og sammenlagt i Tour de Wallonie. Den siste etappen har brent seg fast i hukommelsen min. Van Avermaet var i en sekundstrid mot Vacansoleils Joost Van Leijen. En periode var det angrep i øst og vest, og det så ut som at BMC ikke skulle klare å kontrollere begivenhetene. Da satt Alexander Kristoff og Taylor Phinney seg i front av feltet. De to la seg i bukken og kjørte hva remmer og tøy tålte. Sammen tok de et jerngrep på etappen. Alessandro Ballan tok over, før Van Avermaet selv knuste all motstand med en langspurt i verdensklasse opp den siste brosteinsbakken. Det var en av sesongens store lagprestasjoner toppet med en enkeltmannsprestasjon få andre er kapabel til å gjennomføre.

NORSK HJELP: Neste år må Van Avermaet kanskje ofre seg for Thor Hushovd. I år fikk han derimot norsk hjelp fra Alexander Kristoff. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Men det er klassikerne som virkelig betyr noe. Derfor var tredjeplassen i Clasica San Sebastian en flott start på siste halvdel av sesongen. Det ble også hans første pallplass i en klassiker. En begivenhetsløs vuelta senere sto Van Avermaet på startstreken i København. Hans oppgave var å hjelpe Gilbert til VM-gull, eventuelt steppe inn selv om den belgiske stjernen ikke hadde dagen. Men Van Avermaets ritt ble ødelagt da han gikk med i samme velten som Thor Hushovd.

Endelig satt den!
Skuffelsen ble raskt skjøvet til side. For sesongen er ikke ferdig med VM, i hvert fall ikke for de som fortsatt har noe å bevise. Det hadde til de grader Greg Van Avermaet. Det var på tide å omsette den offensive og sterke syklingen i et resultat det virkelig sto respekt av. 9. oktober gjorde han nettopp det. Etter å ha kommet seg med i det avgjørende bruddet i sidevinden, etter å ha hengt på Marco Marcato opp de siste bakkene og etter å ha spurtslått samme mann da krampa tok italieneren, kunne BMC-rytteren endelig juble over hans første klassikerseier. Paris-Tours er riktignok et godt hakk under Flandern rundt og Liege-Bastogne-Liege når det gjelder prestisje, men en storseier var det definitivt.

Om han blir sittende som ren hjelperytter for Gilbert og Hushovd, er det nærmest et overgrep mot belgieren og alle oss som elsker sykkel.

Sesongen ble rundet av med en flott andreplass i Gran Piemonte og en 12. plass i Lombardiet rundt, hvor han så ut som en vinner inntil han sprakk så det sang etter i den siste stigningen. Men det gjorde ikke så mye. For i 2011 viste Van Avermaet at han har etablert seg som en klassikerrytter å regne med. Han er stabilt god, bidrar til å gjøre rittene morsommere og har vist at han også kan vinne de største rittene når alt stemmer.

Dessverre for Van Avermaet må han neste år dele kapteinsrollen i klassikerne med Philippe Gilbert og Thor Hushovd. Forhåpentligvis vil hans rolle være å kjøre offensivt tidlig i finalene. Om han blir sittende som ren hjelperytter for Gilbert og Hushovd, er det nærmest et overgrep mot belgieren og alle oss som elsker sykkel. På den andre siden kan en Van Avermaet med en fri rolle i BMC koste Nore en klassikerseier eller to. For det er ikke lenger noen som har råd til å undervurdere Greg Van Avermaet.

Tror dere Van Avermaet får sjanser til å kjøre for egne resultater neste år eller vil han havne fullstendig i skyggen av Gilbert og Hushovd?

Jonas

Skriv en kommentar