Fra banehelt til landeveisstjerne | Anders og Jonas

Fra banehelt til landeveisstjerne

JUBELSESONG: Elia Viviani har hatt mange grunner til å juble i år. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Før årets sesong våget vi oss ut på den rimelig vanskelige oppgaven det var å tippe ti utenlandske ryttere som skulle få sitt gjennombrudd i løpet av 2011-sesongen.

Nå har rytterne vi valgte ut hatt ti måneder på å overbevise og ta steget opp, slik vi spådde. Men hvor godt/dårlig traff vi? Vi går gjennom listen rytter for rytter. Foreløpig har vi oppsummert sesongen til Yoann Offredo og Jan Bakelants.

8. plass – Elia Viviani
Mannen vi puttet på åttendeplass på listen vår var den lovende italieneren Elia Viviani. Liquigas-rytteren hadde allerede vist frem sitt store potensial på banen, og på slutten av 2010-sesongen viste han de første tegnene til at noe stort var på gang også på landeveien, da han vant minnerittene til Marco Pantani og Frank Vandenbrouk.

Det var allikevel langt fra sikkert at 2011 ville bli et strålende år for Viviani. For selv om han hadde kjørt store deler av 2010-sesongen for Liquigas, var 2011 den første hele sesongen for Viviani på det italienske profflaget. Et lag som først og fremst har hatt fokus på topplasseringer i de største etaperittene gjennom Vicenzo Nibali og Ivan Basso. Hvis vi i tillegg legger til at unge Viviani ikke fokuserte fullt og helt på landeveien, men også satset på mesterskapene på bane var det mange usikkerhetsmomenter knyttet til italieneren som er en del av den gylne italienske 89-generasjonen.

Den tvilen skjøv han raskt til side. For som baneryttere flest var han i kjempeform tidlig i landeveissesongen. Under kriteriumsrittet som åpnet Tour Down Under tok han en sterk fjerdeplass i den mildt sagt kaotiske spurten. Han fulgte opp med en femteplass på rittets første ordentlige etappe. Den gode januar-formen tok han med seg inn i februar, da han vant det prestisjetunge rittet GP Costa degli Etruschi. Dette rittet fungerer som den offisielle starten på sykkelsesongen i Italia, og har blitt vunnet av Alessandro Petacchi hele fem ganger. Allerede der fikk han et aldri så lite gjennombrudd, og det var definitivt et forvarsel om hva som skulle komme senere i sesongen fra den spurtsterke rytteren.

Ferden gikk videre til India hvor Viviani vant et endagsritt og ble nummer to i et annet. Konkurransen var riktignok ikke all verdens, men han spurtslo i hvert fall Robbie McEwen, så helt gratis var ikke topplasseringene. Etter turen til India vendte Elia Viviani oppmerksomheten tilbake til banesyklingen, noe han gjorde med stor suksess. Tredjeplass i Omnium under verdenscupen i Manchester ble etterfulgt av VM-sølv i disiplinen Scratch. Han rundet av en fin vårsesong ved å få prøve seg i Flandern rundt, uten at han klarte å fullføre den knallharde belgiske klassikeren.

Strålende sommerform
Mens resten av sykkel-Italia vendte fokus mot Giro d’Italia i mai fikk Viviani en etterlengtet pust i bakken. Spørsmålet var om italieneren kunne følge opp den gode sesongstarten når han ikke lenger hadde fordelen av å ha flere konkurransekilometer i beina enn konkurrentene (slik banekarrieren hadde sørget for at han hadde de første månedene i sesongen).  Vi trengte ikke vente lenge på svar. Allerede i Slovenia rundt i juni slo han til med en etappeseier. Det var ikke nok til å overbevise Liquigas-ledelsen til å gi han en Tour de France-billett. Med Ivan Basso som kaptein hadde det uansett vært begrenset hvor mye Viviani kunne fått til i det franske etapperittet.

SUPERDUO: Elia Viviani og Daniel Oss fikk til et fantastisk samarbeid på slutten av sesongen. Her tar de dobbeltseier i USA. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Kanskje var det like greit, for Viviani fikk virkelig brukt juli-måned godt. Først vant han det italienske endagsrittet GP Nobili Rubinetterie etter å ha spurtslått Danilo Napolitano. Den gode formen tok han også med seg til EM i banesykling. Der vant han sølv i Madison sammen med Davide Cimolai, før han kunne ta steget opp på toppen av pallen etter å ha vunnet poengrittet.

På ny var det duket for en mer reising for Viviani. Denne gangen var det USA som sto for tur. Tour of Utah ble ingen braksuksess, men andreplassen på den andre etappen skulle fungere som den perfekte motivasjonen foran USA Pro Cycling Challenge. Der lekte Liquigas seg med konkurrentene i massespurtene. Etter å ha fått opptrekk i verdensklasse av Daniel Oss vant Viviani to strake etapper. Alt lå også til rette for et ekte hat-trick, men da Viviani så at Oss hadde trukket opp spurten så bra at det var en luke ned til konkurrentene bestemte Viviani seg for å gi Oss en velfortjent seier. Selv sikret han seg andreplassen, slik at det ble en real jubeldag for det italienske laget.

Første World Tour-seier
En lang sesong gikk mot slutten for de fleste i sykkelfeltet, spesielt de som ikke ble tatt ut til Vuelta a España. Men Viviani holdt koken oppe overraskende bra. Først bidro han til å lage liv i Giro di Padania, hvor han hadde et par heftige dueller med høstens store komet, Sacha Modolo. Det endte med en etappeseier og tre andreplasser (en av dem var bak Andrea Guardini). Derfra gikk turen til VM hvor verken han eller Italia fikk til noe særlig. Neste post på programmet var det italienske mesterskapet i banesykling. Der raket han med seg tre gull-, to sølv- og en bronsemedalje.

Jo mer kaos det blir, jo bedre manøvrer italieneren seg.

Sesongen skulle avsluttes med Tour of Beijing. Der vant han en etappe, ble nummer tre på en annen og ble nummer to i poengkonkurransen. Hans første World Tour-seier var dermed et faktum, med andre ord en ny barriere brutt. Det er ikke andre måter å oppsummere det på enn et verdig punktum på en helt fantastisk sesong for Viviani.

Den spurtsterke rytteren har vist en utrolig evne til å være bedre jo vanskeligere spurtene blir. Jo mer kaos det blir, jo bedre manøvrer italieneren seg. Vi så det allerede på etappen han vant i Tyrkia rundt i fjor, og fikk det bekreftet flere ganger i år, spesielt da han vant i Tour of Beijing. Der ble det mye kluss i opptrekkstoget til Liquigas, men med en gang Viviani fikk en liten luke han kunne presse seg frem i ga han alt. Han er ikke den raskeste spurteren i feltet, men erfaringen han har fra banesykling gjør han til en av de dyktigste i plasseringsarbeidet.

Med seirer i seks av årets tolv måneder, i tre ulike verdensdeler, med medaljer av alle valører i banesykling-mesterskap og etter å ha spurtslått så godt som alle verdens raskeste syklister må vi nesten kunne konkludere med at Elia Viviani har fått sitt gjennombrudd i 2011. Selv om han ikke har deltatt i de største rittene er det bare et tidsspørsmål før han får muligheten i disse. Viviani er bare i startfasen av det som kommer til å bli en flott karriere.

Selv har han uttalt at Milan-Sanremo, Giro d’Italia og baneøvelsene i London-OL blir de store målene hans neste år.

Tror dere Viviani er sterk nok til å hevde seg i de største endagsrittene allerede neste sesong? Eller kan han gi Cavendish og resten av spurteliten kamp på de flate etappene i Giro d’Italia?

Jonas

« Previous post