UCI har startet en overgangskrig | Anders og Jonas

UCI har startet en overgangskrig



SYKKELSJEF: Har Pat McQuaid og UCI startet en overgangskrig med sitt «nye» reglement? Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Overgangsperioden i sykkelsporten har utviklet seg mer og mer i retning av å bli en «silly season». Ryktene går allerede fra sesongstart og nye og rike lag har sørget for at også sykkelsporten har fått sine overgangsfarser (som Ben Swift og Bradley Wiggins overganger til Team Sky), som tidligere var forbeholdt fotball.

De nye reglene UCI innførte før årets sesong, som sier at lagene endelig blir målt på resultater når det kommer til hvem som får World Tour-status, har for alvor satt fart på overgangsmarkedet.

Knivingen rundt de store stjernene er nå så stor at det hele nærmer seg en overgangskrig.

La oss først sette oss litt inn i reglene UCI kom frem til. Ryttere skaffer seg poeng gjennom å kjøre inn gode resultater i World Tour-rittene og andre store sykkelritt. Så rangeres rytterne på hvert lag etter hvor mange poeng de har. Et visst antall av de beste ryttere teller med (UCI-reglementet avslører ikke hvor mange), og på bakgrunn av det setter UCI opp en liste over hvilke lag som er best.

Tidligere har de økonomiske musklene og kontaktene laget har hatt vært det mest avgjørende for hvilke lag som er blitt invitert til de store rittene. Med innførelsen av Pro Touren, som før årets sesong ble omdøpt til World Touren, har «faste» plasser i de store rittene blitt etablert. Men det var ikke før UCI innførte sine nye regler i fjor at resultater/ranking spilte en så sentral rolle i hvilke lag som sikret seg disse «faste» plassene.

Viktig å være topp 15
De 15 beste lagene har tilfredsstilt UCIs sportslige krav og får automatisk World Tour-status, så fremt de passerer UCIs rimelige slakke krav om etikk, finanser og administrasjon. De lagene som er plassert mellom 16 og 20. plass kjemper om de tre siste plassene i World Touren. Her ser UCI på omstendighetene som førte til at lagene ble plassert som de ble (skader på rytterne og andre faktorer som spiller inn for hvorvidt et lag har prestert eller ikke). De lagene som er utenfor topp 20-listen har ikke mulighet til å få World Tour-status.

Status som World Tour-lag medfører automatisk deltakelse i alle World Tour-ritt, som naturlig nok er de beste utstillingsvinduene for lagenes sponsorer. Det er med andre ord ekstremt viktig for alle lagene og deres sponsorer å få en plass i World Touren.

Problemet med dette systemet, slik jeg ser det, er at vurderingen av lagene blir gjort 20. oktober, med de rytterne lagene på det tidspunktet har signert kontrakt med for neste sesong. Det vil si at lag som ikke har prestert i inneværende sesong kan «kjøpe» seg til ny kontrakt i eliten, gjennom å overby andre lag i kampen om signaturen til de store stjernene, som har skaffet seg mange poeng.

SEIERSMASKIN: En rytter som Mark Cavendish vil omtrent alene sikre laget sitt en plass i World Touren. Det gjør at han er ekstremt verdifull.

På den andre siden sitter lagene som mister sine stjerner. Her har de gjort alt de kan, ofret mange hjelperyttere, for at denne rytteren (kapteinen) skal vinne store ritt. På slutten av sesongen kan de miste plassen i World Touren, fordi stjernerytteren velger å bytte lag, og tar med seg poengene sine til et annet lag.

At dette bidrar til å sette fart på overgangsmarkedet er det lett å forstå. Men hvilke andre konsekvenser får det?

Negative konsekvenser
Det første er at ryttere som offentliggjør at de bytter lag, gjerne blir ekskludert av lagene sine i de store rittene som gjenstår i sesongen. Det skjer for eksempel med Thor Hushovd. Nordmannen bytter lag til BMC etter sesongen, og siden de andre Garmin-rytterne ikke har fryktelig mange poeng, velger laget heller å satse på ryttere som skal kjøre for laget neste sesong også i Vuelta a Espana. Foruten den oppmerksomheten han kan tiltrekke seg gjennom deltakelse og resultater er Hushovd nå verdiløs for Garmin Cervélo. Slik er det for andre lag også, og på en måte er det forståelig. Hvorfor skal man ofre mange hjelperyttere for å hjelpe et annet lag med å beholde World Tour-statusen?

VRAKET: Hushovd får ikke kjøre vueltaen med sine lagkamerater. Kanskje har jan UCI å takke for nettopp det? Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Den andre effekten er at hjelperyttere blir stadig mindre verdt, mens stjernene blir verdt ekstremt mye. Sykkelsporten er en lagsport, men det er individuelle vinnere. Det tar ikke de nye reglene hensyn til. HTCs sportsdirektør Rolf Aldag hevder at deres stjernerytter Tony Martin får tullete gode tilbud. Det er ikke så rart. Med sammenlagtseier i Paris-Nice og etappeseier i Tour de France er det mange lags World Tour-skjebner som hviler på om de klarer å signere tyskeren eller ikke. Sterke hjelperyttere som Bernard Eisel, Bert Grabsch og Gabriel Rasch er gullverdt for alle kapteiner, men i forhold til å skaffe laget sitt en plass i World Touren er de verdiløse. Med andre ord bidrar de nye reglene til å gjøre de rike rikere og de hardtarbeidene hjelperyttere enda mer undervurderte.

Den tredje effekten er den jeg synes er mest skremmende. Det er liten tvil om at de nye reglene ikke akkurat øker lagenes insentiv til å tenke langsiktig. Det er kun lag som har kontrakt med store stjerner foran neste sesong som har råd til å tenke langsiktig. Ryttere som har kjørt på kontinentallag har bare kjørt små ritt og har derfor ikke hatt muligheten til å skaffe seg noen poeng. Dessuten må man beregne at det tar et par år før talentene begynner å levere gode resultater i de store rittene. Det gjør at hver talentsignering er et sjansespill, et spill ikke alle lagene har råd til å spille. De må heller konsentrere seg om å hente inn middelmådige syklister, som har samlet med seg noen poeng i løpet av sesongen, slik at de kan bidra til at laget klarer å kapre en av de siste World Tour-plassene. Jeg ser for meg at norske syklister som går rundt med en proffdrøm, får sjansene sine til å realisere drømmen svekket som følger av reglene.

At nye lag ikke kan kjempe om World Tour-stauts, vil igjen senke lovende prosjekter, akkurat slik det gjorde med Pegasus i fjor.

Klønete, men nødvendig?
Jeg har nå først og fremst sett på de negative effektene av det nye reglementet, men det finnes selvsagt også en del positive. At resultater spiller en vesentlig rolle i hvilke lag som får kjøre de største rittene er selvsagt veldig rettferdig. Og om det ikke hadde vært slik at rytterne tok med seg poengene til sine nye lag, men heller lot lagene de kjørte for når de skaffet seg poengene fikk sitte igjen med poengene deres, så hadde det blitt vanskeligere å etablere nye storlag. Et prosjekt/lag som GreenEdge, ville for eksempel ikke hatt noen poeng, noe som hadde betydd at de ikke hadde fått muligheten til å kjempe om en World Tour-plass. At nye lag ikke kan kjempe om World Tour-stauts, vil igjen senke lovende prosjekter, akkurat slik det gjorde med Pegasus i fjor.

Systemet er allerede svært omdiskutert, men det er også veldig vanskelig å se for seg et system som er perfekt. Noe må ofres for at andre positive ting kan inkluderes i et slikt reglement. Det som er sikkert er at de nye reglene har gjort at innsatsen på overgangsmarkedet er enda viktigere enn før, og at det hele har utviklet seg til en stor kabal, hvor lagene må jobbe hardt for å få alt til å gå opp.

Hva synes du om det nye systemet? Er det til sportens gode eller overgår de negative effektene de positive? Hva ønsker du at skal forandres?

Jonas

6 kommentarerSkriv en kommentar →

  1. Kristian Hunskaar

     /  August 12, 2011

    Interessant artikkel! Et problem er muligens at bare World Tour-poengene gjelder. Noen av de skisserte problemene kunne kanskje bøtes på, om poengene som rytterne scorer i de mindre rittene, også talte med. Jeg synes for eksempel det er morsommere å følge med på cqranking.com enn på World Tour-rankingen.

    Reply
  2. Odd Sveinhaug

     /  August 12, 2011

    Bra artikkel! Burde en gjøre det hele mer rettferdig slik en har det i NFL/NHL der “drafting” er grunnlaget for rekruttering? Eller som i F1 der en ikke får bytte biler, motorer, etc ubegrenset, og på et vis i den amerikanske soccer serien der det er klare begrensninger på hva et lag kan bruke på spillerlønninger? Green/EDGE kunne blitt en realitet selv om poengene ble med rytteren. De kunne bare ikke kjøpe så mange toppryttere. Noe annet er at poengen burde bli fordelt mer på laget som helhet ikke bare på enkeltryttere.
    Sykkel er jo litt mye Contador, Evans og Andy S. om dagen…
    Men herregud! Dette er voldsomt komplisert, kunne trenge en god norsk byråkrat for å rydde opp i dette! :-)

    Reply
  3. Ingemar Svensson

     /  August 12, 2011

    Det är mer än bara WT poängen som räknas. Hela systemet har redan läckts ett par gånger och kan ses här: http://www.cyclingnews.com/features/exclusive-uci-proteam-ranking-system-revealed

    Det är de 15 cyklister med bäst poäng per lag som räknas.

    Som man också ser så räknas även resultat från alla mindre UCI tävlingar så även continental-cyklister kan samla på sig hyfsat med poäng som kan hjälpa de att få kontrakt. Daniel Teklehaimanot som nyligen skrev på för GreenEdge har t.ex. vunnit bra med lopp i afrika och även fått poäng från african continental ranking så han tar med sig mer poäng till GreenEdge än vad flera andra WT cyklister har.

    Reply
  4. Erlend

     /  August 12, 2011

    Spennden å se om to år hvilke lag som er i world touren, bra det ikke alltid er pengene det står på, men poengene burde blitt på laget.

    Reply
  5. Erling

     /  August 12, 2011

    bra artikkel jeg lurer på om at vist hjelperytterne hadde fått poeng når skjefen vant ( f. eks ) 10% av det skjefen fikk så ville dette hjelpe deres sak spørsmålet da blir skal få disse poengene alle på laget? eller bare de som er dedikerte hjelperyttere ( satt av laget ) eller kanskje dem som faktisk hjelper til ( dette må det et dommerpanel til for og bestemme ) jeg tror nesten jeg ville gått for det siste da det høres mest rettferdig ut men komplisert i praksis. poeng på lag funker nok heller dårlig da dette ville gjøre det vanskelig for nye lag og ettablere seg. men spørsmålet da kommer også om de bare skal få poeng når skjefen vinner eller når han faktisk kommer 2-5? jeg tror dette må være med. problemet med dette er at det blir flere poeng i sirkulasjon men dette gjør dåg gode hjelperyttere endel mer verd det er neppe perfekt men kanskje bedre en slik det er nå.. noen komentarer på dette?

    Reply
  6. Øystein E.

     /  August 13, 2011

    Bra artikkel.
    Jeg mener at det burde være ett liknende system som i fotball med divisjoner, og du rykker ned hvis du er blandt de 2-3 siste lagene ved sesongslutt, uavhengig om syklister bytter lag eller ikke, da vil poengene som syklister kaprer inn komme laget til gode. Hvis noen nye lag vil etablere seg, så får de melde seg på i siste divisjon. Så kan de bygge seg opp over tid, slik som Fulham har gjort det. Da kan lag som kommer opp i topp divisjonen ha tilegnet seg verdifull kunskap. No bytter lagene navn etter sponsor merke, men det kan løses med at det ligger et lisens nr bak laget, og da følger det med videre til neste sponsor, Så når HTC er ferdig for sesongen, og laget opphører, så går lisensnr over til det laget som er nedenfor laget i divisjonen, og skyver lisensnr videre nedover. Da blir det en ledig plass i divisjonen, og enda ett lag fra 2 div kan rykke opp. Blir jo helt rart om hvis jeg skulle vinne 1,4 miliarder i lotto, også kjøpe ett lag i Førde (Saga) og kjøpe masse spillere som har fått toppkarakter i VG børsen, for så å få plass i tippeligaen. Green Edge kan jo bare gå inn som sponsor istedenfor HTC, hvis de vil få navnet sit i toppen, så kan de etterhvert som syklister forlater laget, signere nye australske syklister. Da overtar de en garantert seiersmaskin, og ett velfungerende apparat. Nei, Innfør divisjoner og lag, så kan de hete det de vil, men ha ett nr til laget, så det ikke bare popper opp nye lag i toppen uten at de har jobbet for det.

    Reply

Skriv en kommentar