Fire tanker og én spådom | Anders og Jonas

Fire tanker og én spådom

FIKK SOM FORTJENT: Garmin-Sharp la en snedig plan. Etter å ha utført den til perfeksjon fikk de endelig etappeseieren sin. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

FIKK SOM FORTJENT: Garmin-Sharp la en snedig plan. Etter å ha utført den til perfeksjon fikk de endelig etappeseieren sin. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Velkommen til denne ganske selvforklarende bloggserien. Hver dag gjennom Tour de France vil vi servere dere fire tanker og én spådom.

Vi satser på å analysere og ta opp ting som ikke dekkes alle andre steder, og vi går ikke av veien for å mene litt annerledes enn de fleste andre. Forhåpentligvis blir bloggen en liten godbit du bare må ha med deg på kveldene.

1. De eneste med en plan
Vi har gitt Garmin-Sharp mye pes. Fordi de altfor lenge holdt seg til plan A. Plan Talansky.

Noe av grunnen til at vi var så kritiske, var at de så ofte har vist at de eier et taktisk repertoar få andre kan matche. De finner ofte på det lille ekstra der resten spiller på det trygge.

Som i dag. Da virket Garmin-Sharp til å være det eneste laget utenom spurtlagene som hadde en plan. I hvert fall en plan utover det å sende en mann i brudd (som i seg selv knapt kan kalles noen plan).

De fikk én mann med i bruddet, men satt ikke passive i siste bakke til tross for at de hadde Tom-Jelte Slagter alene lenger opp i bakken.

Nei, Garmin-Sharp kjørte opptrekk. Et skikkelig spurtopptrekk som skulle levere Navardauskas 200-300 meter oppe i den siste kategoriserte stigningen. Det var hjelpernes målstrek i dag.

Og ved målstreken tråkket Ramunas Navardauskas til. Denne rytteren som kan gjøre det lille ekstra, men som kun viser det en sjelden gang.

Han kan gjøre det lille ekstra, selv om han til vanlig er en klassisk hjelperytter.

En mann som evner å våge. Våge å gå hundre prosent inn for noe som har mindre sjanse for å lykkes.

Hvor var resten av lagene? Enten for slitne til å angripe, eller for langt bak. Fortapt i posisjonskampen. Fortapt fordi de ikke gikk all in.

Fortapt bak Garmin-toget. Garmin-Sharp grep sjansen. Den siste reelle sjansen de hadde.

De reddet sin egen Tour de France. Imponerende!

2. En takknemlig lagspiller
Ramunas Navardauskas er verdt enda en tanke. En tanke for det seiersintervjuet han gjorde.

Han brukte hele intervjuet på å hylle laget og lagkameratene. Han fikk inn en kort setning om hva det betydde for ham, resten var en ren hyllest av lagkameratene.

Ikke så veldig overraskende, kanskje? Dette var jo utvilsomt en laginnsats.

Men vi skal huske at Ramunas Navardauskas er en klassisk hjelperytter. I 95 prosent av rittene han kjører, er det han som fortjener hyllesten. Da er det han som har ofret sine sjanser.

LAGSPILLER: Selv når han vinner solo fremstår Ramunas Navardauskas som en av Tour de Frances store lagspillere. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

LAGSPILLER: Selv når han vinner solo fremstår Ramunas Navardauskas som en av Tour de Frances store lagspillere. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Så når han får en sjelden sjanse, hadde vi ikke stusset eller klaget om han brukte seiersintervjuet til å snakke om seg selv. Snakke om hva det betyr for ham selv. Alt han har ofret for å komme i denne situasjonen.

Likevel serverer han det minst egosentriske seiersintervjuet i hele Tour de France.

Hjelperytteren hyller sine egne hjelpere. Av alle vinnerne i årets tour, er han tross alt den som vet best hva andre må ofre for at en slik seier skal være mulig.

Navardauskas er en stor, stor sykkelhelt!

3. Håpløs TV-produksjon
TV-sendingene fra Tour de France er stort sett plettfrie. Vi er privilegerte som får servert de mest fantastiske bilder.

Naturen, historiske monumenter og diverse slott vises frem, og både de sykkelinteresserte og de mindre sportsinteresserte har noe å se på.

Det er kanskje hovedgrunnen til rittets enorme popularitet.

Derfor var det så uendelig skuffende da vi i dag fikk den dårligste TV-produksjonen vi kan huske å ha sett noen gang (vi har kort hukommelse og er unge) i touren.

Det begynte da rytterne raste inn i siste bakke. En bakke som dessverre huset et slott.

Vi som har sett noen Tour de France-sendinger er vant til å se slott. Og de er fine de. De passer bra inn midtveis i etappene, når rittet har satt seg, bruddet er etablert og tidsavstanden øverst til venstre i bildet viser om avstanden øker eller minker.

Men når finalen virkelig starter. Når adrenalinet kicker inn. DA ØNSKER VI IKKE Å SE SLOTT, MEN SYKKELRITT.

Først har vi 35 sekunders filming rett før inngangen i bakken. Mens posisjonskampen er som verst. Så dukker det opp ytterligere 10 sekunders filming av samme slott akkurat idet Navardauskas setter inn rykket. Legg på litt filming av tilskuerne på toppen av bakken og produsenten har brukt mye tid på å filme det utenomsportslige.

Nei og nei. Bildene er fantastisk fine, men som produsent må du tenke på tid og sted. Når slike bilder times samtidig som sykkelrittet avgjøres, er dette bare ekstremt frustrerende.

I FOKUS: Peter Sagan og de andre som veltet rett før mål fikk mye fokus. Veldig mye fokus. For mye fokus! Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

I FOKUS: Peter Sagan og de andre som veltet rett før mål fikk mye fokus. Veldig mye fokus. For mye fokus! Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Så mye bedre blir det ikke når det veltes i feltet 2,9 kilometer fra mål.

Viktig hendelse selvsagt, og veldig bra er det at vi raskt får et oversiktsbilde. Man vet aldri hvilke av favorittene både i sammendraget og til etappen som kan ha blitt involvert i en slik velt.

Men å filme ulykkesstedet i ett minutt og 14 sekunder er jo bare håpløst. Da ønsker vi jo å se fronten. Se hvem som vinner etappen. Så kan vi ta vareopptelling av skadene etterpå.

Det hele ødelegger litt opplevelsen for oss TV-seere og vi føler i hvert fall at vi gikk glipp av en del svært viktige ting i finalen.

Vi håper på umiddelbar skjerpings!

4. En spurter strippet for energi
Det er tungt å se på Marcel Kittel for tiden. Blytungt.

Like blytung som beina hans virker å være. For etter å ha dominert de tre første massespurtene, virker det som at all spruten er borte. Forsvunnet.

Vi så det allerede på intervjuene før start på dagens etappe. Det boblet ikke akkurat av energi i den raske tyskeren.

Han hadde håpet, men det var lite i kroppsspråket som vitnet om at han hadde noe berettiget håp. Kroppsspråket oste «klar for ferie».

Kan han komme tilbake på Champs-Élysées? Ja, det er klart. Ingen etapper er så lette som den. Et siste krafttak kan han få til. I hvert fall om han blir båret frem av lagkameratene.

HVOR ER GLIMTET I ØYET: Vi så det tidligere i touren, men den siste uken har Marcel Kittels kroppsspråk bare blitt tristere og tristere. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

HVOR ER GLIMTET I ØYET? Vi så det tidligere i touren, men den siste uken har Marcel Kittels kroppsspråk bare blitt tristere og tristere. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Men hadde vi vært Giant-Shimano ville vi nok vurdert å bytte ut Kittel med Degenkolb. For der den ene tyskeren er på nedadgående kurve, er det totalt motsatt for den andre.

Degenkolb ble nummer to i dag og strutter av motivasjon og tro. Humøret er på plass, og han lengter etter en etappeseier i Tour de France.

Det nederlandske laget vet selv hva som er best. Det er de som observerer de to dag ute og dag inn. De vet best hva denne touren har kostet Marcel Kittel.

Men slik det så ut i dag, er det lite krutt igjen i spurtkongens tank. Han virker å være helt på stålet og slipper feltet ved den minste anstrengelse.

Nå gjelder det å kjøre så sakte man kan i morgen (skal klare tidslimiten) for så å kjenne hvordan det svarer på søndag.

På forhånd var det uhørt, men nå må Giant-Shimano vurdere å gjøre spurtplan B til spurtplan A på Champs-Élysées.

Spådommen: Spesialister mot sammenlagtfavoritter
Det er alltid vanskelig å spå hvordan en avsluttende tempo i Tour de France ender.

Er det spesialistene eller sammenlagtfavoritter som er sterkest etter nesten tre uker med intensive konkurranser?

På den ene siden er det sammenlagtfavorittene som har best forutsetninger for å ha krutt igjen i beina etter fjelletappene i og med at de normalt sett klatrer enklest oppover fjellsidene.

Samtidig har tempospesialistene fått hvilt seg litt. De har en drøyere konkurransetid, men har sluppet å kjøre seg selv helt i kjelleren opp hvert eneste fjell i Pyreneene.

En annen ting som går i spesialistenes favør er at de sammenlagtkanonene med de beste tempoferdighetene også er de som har krasjet ut. Vi tenker da først og fremst på Chris Froome og Alberto Contador.

FIN FEIRING: Om Tony Martin prøver å klamme sin imaginære venn eller prøver å klappe for seg selv, men bommer, vet ikke vi. Men syklingen var imponerende. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

STORFAVORITT: Kanskje til og med den største etappefavoritten som har vært i årets Tour de France. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

At Vincenzo Nibali er så overlegen sammenlagt hjelper også spesialistene. Han kjører kun for heder og ære. Har null grunn til å ofre det siste lille i svingene.

Av sammenlagtrytterne er det nok Tejay Van Garderen og Jean-Christoph Peraud som blir farligst. De innehar evnene samt motivasjonen for å lykkes.

Utfordrerne deres, spesialistene, ledes an av Tony Martin og Tom Dumoulin. Men det er flere som kan lykkes på en god dag. Typer som Geraint Thomas, Lars Boom, Jan Barta, Michal Kwiatkowski, Michael Rogers, Jérémy Roy, Svein Tuft, Luke Durbridge og Maciej Bodnar.

Skal vi begynne å konkludere så tror vi nok mest på spesialistene. Men at én eller to sammenlagtryttere kan blande seg inn i seierskonkurransen.

Tony Martin er så stor favoritt at her holder det ikke å spå vinneren, vi må klinke til med hele pallen:

Tony Martin vinner foran Tom Dumoulin og  Vincenzo Nibali.

Lyst til å diskutere Tour de France? Legg igjen en kommentar her på bloggen eller bruk #proTdF på Twitter, procycling.nos hashtag for Tour de France!

Even, Jonas og Anders

Skriv en kommentar