Armstrong – fortsatt en kald jævel | Anders og Jonas

Armstrong – fortsatt en kald jævel

KALD: Lance Armstrong fremsto som særdeles kald i intervjuet med Oprah. Foto: FRANCK FIFE (NTB Scanpix)

Det er mange, meg selv inkludert, som hadde sett frem til dagen Lance Armstrong skulle innrømme omfattende dopingmisbruk.

Da det ble klart at Oprah var damen som skulle få innrømmelsen. At det var hun som skulle få stille spørsmålene, ble jeg småbekymret.

Mine forventninger var innrømmelse av skyld (men ikke mer enn strengt nødvendig), unnskyldninger (at han ville si at alle gjorde det) og et desperat forsøk på å oppnå sympati. Jeg forventet at mestermanipulatoren Lance Armstrong skulle skinne som aldri før, og at Oprah skulle la han få en talerstol.

Hvor ble det av talene, Lance?
Jeg satt ikke oppe og så første del av intervjuet, men har sett klipp og lest meg opp på hva som ble sagt og hvordan Armstrong fremsto. Andre del så jeg fra start til slutt.

Og en del av forventningene ble oppfylt. Sannheten kom på bordet, dog bare en liten bit, noe Armstrong og Oprah kanskje må dele skylden for. Unnskyldningene kom også, selv om han ikke prøvde å male et bilde av seg selv som et offer i samme grad som jeg hadde forventet.

Det som overrasket meg var måten Armstrong fremsto på. Vi snakker om en mann som kun klarer å ha en tanke i hodet om gangen, og det er hvordan Lance Armstrong kan komme best mulig ut av ting.

Jeg var sikker på at vi skulle få tårer, store taler og noen dådyrøyne av en annen verden. Men for første gang i sitt lange sykkelliv virket det ikke som at Armstrong var på topp og klar til å presetere. Han virket som en slagen mann.

SMILET ER TØRKET VEKK: Faktisk var det vanskelig å se noen følelser i det hele tatt i ansiktet til Lance Armstrong. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Nærmest en robot
Det inntrykket jeg sitter igjen med er at en ekstrem vinnerskalle ble presset inn i et hjørne og tvunget til å innrømme nederlag. Det kostet han, men ikke fordi sannheten var så brutal, kun fordi han til syvende og sist gikk tapende ut av en av idrettshistoriens tøffeste kamper. Og Lance Amrstrong hater å tape!

På meg virket det som at Armstrong hadde forstått at han var en synder. Han hadde til dels klart å ta inn over seg de feilene han hadde gjort, og innrømmet vel til og med at han fortjente en straff.

Men dimensjonene på det han har gjort virker fortsatt til å gå over hans hode. Og anger var helt fraværende. Istedenfor virket han kald og ufyselig stille.

Armstrong har aldri vært en mann av små ord, men når han nå skulle legge kortene på bordet valgte han å gjøre det ved å svare så kort som mulig. Som en kortspiller som tvinges til å avsløre ett eller to kort, men som klamrer seg til resten av hånden, uvillig til å avsløre mer enn strengt tatt nødvendig.

Det var nesten noe robotaktig over Armstrong. Han virket ikke helt til å være tilstede, og selv da han snakket om familien klarte han knapt å vise noen ektefølte følelser. Ikke slik jeg så det i hvert fall. Pausene han tok for å vise at dette var et sårt tema virket på meg mer kunstig enn nødvendig, og selv om han ble litt rød i kinnene hadde nok de fleste andre kollapset totalt.

Det er mulig jeg dømmer han for hardt, men på meg virker det fortsatt som at Lance Armstrong lever på en løgn. En løgn overfor seg selv om det egentlige omfanget av jukset. Jeg tviler på at han har tatt inn over seg hvor mange liv og karrierer han har ødelagt. Og skulle han ha det klart for seg, tviler jeg på at han evner til å føle empati i samme grad som de fleste andre.

Dette var ikke et spill
Jeg savnet det ekte og såre i Armstrong, det blikket som ville vist oss at han har forstått omfanget av sine synder og virkelig følt seg elendig på grunn av det. På meg virker han mer som en mann som har tapt, noe han liker svært dårlig.

Men dette var ikke et spill, Armstrong. Dette var livet. Du tapte ikke, du ødela. Ikke først og fremst for deg selv, men for alle andre, og spesielt de som sto på for å løfte frem sannheten. Det burde svi mer.

Det eneste positive jeg tok med fra intervjuet med Oprah er at Lance Armstrong mest trolig ikke kommer tilbake der han har vært, eller noe sted i nærheten.

Du skal være skikkelig blodfan av amerikaneren for å føle noe slags sympati for han. Skuespillet jeg hadde ventet kom aldri. Hans kampånd virker midlertidig knekt.

Nå må du fortelle USADA alt Armstrong. Alle samarbeidspartnere og alle detaljer av ditt dopingmisbruk må på bordet. Gi sykkelsporten en mulighet til å lære, slik at den kan sørge for at noe slikt aldri skjer igjen.

Det vil ikke gjøre deg til en helt igjen, Armstrong, ingen ting vil gjøre det. Likevel fortjener vi såpass. En innrømmelse og noen tamme unnskyldninger holder rett og slett ikke.

Hvordan opplevde dere intervjuet? Så dere en angrende synder?

Jonas

« Previous post

2 kommentarerSkriv en kommentar →

  1. Jeg er så enig med deg. Jeg blir kvalm av å se hvordan han sitter å småler og nærmest bagatelliserer mye av det han gjorde, og det at han prøver å gjemme seg bak utsagnet “alle gjorde det”. Nei, alle gjorde ikke det. Idiotene gjorde det ingen andre.

    Jeg så klipp av nattens intervju og der kom tårene når han snakket om sønnen sin, men jeg fikk null sympati. Den mannen har ikke bare ødelagt vennskap, knust drømmer, sparket folk som lå nede, han har kynisk og uten å nøle holdt sine barn for narr i flere år. Sin sønn som hadde sin far som sitt aller største idol. Det er til å bli kvalm av, og jeg kommer aldri til å tro på den mannen mer.

    Han mener han får for streng straff!! Om ikke han skal stenges ute for livstid, hvem skal da? han burde fått fengselsstraff! han har løyet under ed og det er straffbart.

    Jeg har aldri sett verre juksemaker og kyniker enn Lance Armstrong. For meg kan han glemmes.

    Reply
  2. Daniel Humlebrek

     /  January 19, 2013

    Godt skrevet! veldig enig!

    For meg var halve del 1 av intervjuet noe overraskene. Ting var veldig konkret og det kom tydlig frem hva han hadde gjort. Dette likte jeg. Videre syntes jeg det sklir mer og mer ut. Oprah hadde en del gode spørsmål men manglet oppfølgningsspørsmålene. Lance nektet tidlig i intervjuet å gå inn på navn, her begynte skuffelsen. Grunnen til at jeg satt opp disse nettene var jo for å få svar. Ikke for å sitte igjen med flere spørsmål. Når del 2 begynte skjønte jeg at dette kom til å bli en katastrofe. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva slags forhold han har til sønnen eller andre i familien på nåværende tidspunkt. Direktører, leger (annet enn ferrari), andre syklister osv… hvem viste hva og hvem hjalp han? Krysser fingra for at USADA nå virkelig tar tak og stiller mannen for en domstol, hvor ALLE kort kommer på bordet!

    Reply

Skriv en kommentar