Regnbuetrøyens positive effekter | Anders og Jonas

Regnbuetrøyens positive effekter

IMPONERTE: Både Cadel Evans og Thor Hushovd kjørte fantastisk på den fjerde etappen i Tour de France. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Regnbuetrøyens forbannelse er et velkjent fenomen, eller kanskje rettere sagt en velkjent overtro, i sykkelsporten. Siden enkelte verdensmestere har fått sine sesonger i verdensmestertrøyen ødelagt av skader og velt har begrepet dukket opp.

Denne forbannelsen har vi sett fint lite til de siste to årene. Jeg synes heller at vi har sett en motsatt effekt for de siste to verdensmesterne, Cadel Evans og Thor Hushovd. Begge rytterne imponerte massivt på tirsdagens etappe. Evans slo «uslåelige» Gilbert og vant etappen, mens klassikerstjernen Thor Hushovd satt med sammenlagtfavorittene opp den siste bakken, og med det forsvarte den gule ledertrøyen.

Ristet av seg en svak vårsesong
Etter en skuffende vårsesong, hvor Hushovd ikke helt hadde marginene på sin side, har de første fire dagene i Tour de France reddet hele sesongen hans. Absolutt ingen har rett til å si at Hushovd har hatt en dårlig sesong, og vi har fortsatt mye i vente. Han har med andre ord levd opp til den statusen regnbuetrøyen gir. Det samme kan man si om Cadel Evans 2010-sesong. Australieren vant i likhet med Hushovd ikke så mange ritt i trøyen, men overbeviste i mange ritt, ble nummer fem i Giro d’Italia og bar den gule ledertrøyen i Tour de France.

Men det er ikke bare på resultatene og kjørestyrken vi kan se effekten av verdensmestertittelen de to har skaffet seg. Også på det mentale planet virker de til å ha forandret seg. De har på en måte klart å skru ned stressnivået et par hakk, og smilet er til stede både når det går bra og dårlig.

Evans totale forandring
Størst forandring har Cadel Evans hatt. For ingen klarer vel å glemme de legendariske intervjuene med Cadel Evans fra Tour de France 2008? Da en TV2-reporter kom nær armen han klikket det fullstendig for han, for ikke å snakke om da han truet med å drepe journalister hvis de tråkket på bikkja hans. Han virket rett og slett småpsykopatisk, og det selv om han aldri har vært så god i Tour de France som han var det året. Han ble nummer to, kun slått av Carlos Sastre. På den tiden var han en stor syklist, men ingen stor mester.

VERDENSMESTER: Ett år i verdensmestertrøyen virket til å roe ned Cadel Evans, og fornadre han positivt. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Allerede i starten av 2009 virket det som at den temperamentsfulle syklisten hadde roet seg litt ned. Tour de France ble en fiasko det året, men «sure-Evans» tok det hele med et smil. En forandring virket til å ha skjedd. Den forandringen fortsatte og ble fullendt etter at han senere det året ble verdensmester i Mendrisio. Etter VM-tittelen har vi sett en langt mer avslappet utgave av Cadel Evans. Uansett om ting gikk hans vei eller ikke, var han blid som en smørblomst i så godt som alle intervjusituasjoner. Det virket som at han hadde funnet roen. Det ga også utslag på syklingen. Evans har de siste to årene sluppet seg mer løs, blitt langt mer offensiv. Istedenfor å prøve å forsvare seg til gode plasseringer har han jaktet store seire med sin enorme kjørestyrke og smarte rykk.

En roligere Hushovd
Noe av det samme synes jeg har preget Thor Hushovd i år. At klassikersesongen ikke gikk helt som han hadde håpet virket han til å slå fra seg raskere enn ved tidligere år. Alle småting og «urettferdigheter» biter ikke lenger på han slik de har gjort tidligere. Et godt eksempel er mandagens urettferdige avgjørelse om å frata Mark Cavendish og Thor Hushovd de poengene de fikk på den innlagte spurten. Avgjørelsen var så hårreisende at jeg synes juryen som bestemte at de to skulle sanksjoneres burde blitt utestengt fra alle viktige verv i sykkelsporten i nær fremtid. Tidligere år har det virket som at Hushovd har latt seg stresse opp ganske mye av slike avgjørelser. Slike forstyrrende elementer har han tidligere år snakket om i mange dager. Det har rett og slett virket som at han har hatt tungt for å svelge det han har opplevd som urettferdig.

KRANGLET: Tidligere har Hushovd brukt en del krefter på å diskutere med Cavendish og andre. Nå virker han mer fokusert på syklingen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

På mandag snakket han kort med juryen, prøvde å få litt rettferdighet, men la det fra seg så snart han skjønte at det ikke hjalp å protestere. Istedenfor lot han beina snakke og leverte sin nest største prestasjon på et sykkelsete noensinne, da han forsvarte trøyen på etappen til Mûr-de-Bretagne.

Utnytter de mulighetene han får
Den nye og rolige holdningen kan selvsagt komme fra det faktum at han faktisk har hatt en del marginer på sin side. Han leder tross alt Tour de France med ett sekund. Men jeg tror det stikker litt dypere. Tidligere har han fått et stempel som «sutrete» i Norge. Så kan man diskutere hvor fortjent det er, men at nordmenn hadde et visst grunnlag til å si det er det ingen tvil om. Men «sutre-Thor » er et avsluttet kapitel. Nå er det en rolig, avbalansert og karismatisk Hushovd som skinner gjennom TV-ruta.

Nå er det en rolig, avbalansert og karismatisk Hushovd som skinner gjennom TV-ruta.

Selvtilliten og formen er på topp, men Hushovds tour har ikke vært helt uproblematisk. Det skinner gjennom at han selv ønsker å jakte den grønne trøyen på sine egne premisser, men at lagledelsen hindrer han, fordi grønn trøye ikke er topprioritet hos Garmin. Men med den roen Hushovd har nå så ser ikke det ut til å spille noen rolle. Han tar de mulighetene han får og utnytter de maksimalt. Så lar han heller journalister og sykkelvitere bruke tid og energi på å debattere hva han kunne og burde fått lov til av lagledelsen. Han er iskald og fokuserer kun på å sykle fortest mulig. Han er rett og slett utrolig profesjonell. Han er en ekte verdensmester!

Synes dere Hushovd har forandret seg etter at han ble verdensmester? Og er dette allerede den beste Tour de France Hushovd og Norge noen gang har opplevd?

Jonas

« Previous post

Skriv en kommentar