Nå trengs det en omstart | Anders og Jonas

Nå trengs det en omstart

TAKK OG FARVEL: Hein Verbruggen (t.v.) og Pat McQuaid (t.h.) har begge bidratt til at sykkelsporten ikke har klart å ta et klart oppgjør med fortiden. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Sykkelsporten er rystet for tiden. Lance Armstrong-saken skåret høyt på Richters skala selv om det meste som kom frem allerede var ubekreftede sannheter.

Her i Norge kom Kjærgaard-saken som et voldsomt etterskjelv og minnet oss alle på at vi på ingen måter er unntatt dopingproblematikken.

Mest trolig vil det følge flere skjelv utover vinteren. I Italia er det flere saker under etterforskning og det skal pirkes ytterligere i Operasjon Puerto.

Sykkelsporten går inn i en mørketid av dimensjoner, men forhåpentligvis vil det være verdt det når de lysere tidene dukker opp til våren igjen.

Takk og farvel? Ja, takk!
Men jeg tror sporten er helt avhengig av store forandringer for å oppnå den effekten man ønsker å få ut av situasjonen.

Den meget anerkjente dopingjournalisten Paul Kimmage sa det ganske treffende da han leverte søksmål mot UCI-president Pat McQuaid og tidligere president, nå æresmedlem i UCI og IOC, Hein Verbruggen:

«Det er mye som må gjøres for å ordne opp i denne sporten, og det holder ikke bare å fjerne disse personene. Det er bare første steg som må tas, men med mindre det skjer er det ingen sjanse. Da kan ikke sporten gå videre. Det starter med de to.»

Jeg må si meg enig. Å tro at de som er ansvarlige for problemene også er de som er rette personer til å fikse opp i dem, er litt som å tro på julenissen. Det sluttet vi med for lenge siden!

De mørke årene
Hein Verbruggen var UCI-president i perioden 1991-2005 og har dermed vært sjef i det som virker til å være den mørkeste perioden i sportens historie. Det er vanskelig å finne positive utsagn om Verbruggens innsats.

USADAs rapport meldte om et dopingsystem så omfattende og massivt at det er helt sinnsykt at det var mulig å holde gående i flere år. I tillegg har jo ryktene om at Verbruggen selv var så god kompis med Armstrong at han dekket over flere positive dopingprøver, kommet til overflaten.

Tyler Hamilton har snakket ut om hvor åpent det ble snakket om doping i feltet. En UCI-president bør være såpass godt inne i idretten at han snapper opp slike signaler.

HEIN VERBRUGGEN: Den tidligere UCI-presidenten Hein Verbruggen har fortsatt lederverv og påvirkningskraft i både UCI og IOC, selv om veldig få har noe veldig positivt å si om mannen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

I tillegg var det under hans ledelse at omertaen (stillhetens lov) fikk skikkelig grobunn. Istedenfor å oppfordre til åpenhet og legge til rette for at de som ønsket å fortelle sannheten fikk et forum hvor de kunne gjøre dette, og et apparat som tok var på dem, handlet alt om å vende det døve øret til og heller jobbe med å opprettholde en viss fasade.

Derfor er det bare å sende Verbruggen vekk. Fyren trenger ikke å få noen takketale eller godord på veien, et hardt spark i baken virker i grunn mer berettiget.

Noe bra, mye dårlig
Det samme vil mange si om Verbruggens etterfølger Pat McQuaid. Jeg er ikke like kategorisk mot han som mot Verbruggen, for det finne i mine øyne positive ting å si om McQuaid.

Fyren har satt antidoping på programmet i UCI. Han har vært med å få til positive tiltak som blodpasset og økt testing generelt, noe som har vært med å sende sporten i en litt bedre retning.

Men der McQuaid har fulgt i Verbruggens fotspor og dermed også feilet, er i behandlingen av de som har lettet sitt hjerte og snakket ut om den skitneste tiden i sykkelsportens historie.

Da Tyler Hamilton og Floyd Landis (riktignok to fyrer med svært lav troverdighet en periode) åpnet munnen og erstattet løgner med sannhet, ble de avfeid og latterliggjort av UCI.

Jeg sier på ingen måte at de skulle tatt deres ord ukritisk, men deres jobb var ikke å dømme, men å undersøke. De burde straks gjort det som sto i deres makt for å komme til bunns i sannheten.

Istedenfor holdt UCI igjen, og da amerikanske myndigheter, først føderale myndigheter og så USADA, gikk løs på oppgaven med å avsløre sannheten, ja, da motarbeidet UCI dem etter beste evne.

McQuaid skal ha litt honnør for sitt arbeid for å skape en bedre fremtid, men hans totale mangel på vilje til å røske opp i fortiden, til å slippe spøkelsene ut av skapet og med det gi sporten frisk luft, det viser seg nå å bli mer skadelig enn de fleste kunne forutsett.

RETTE MANNEN TIL Å TA SPORTEN VIDERE? Selv om man kan si noe positivt om Pat McQuaid er jeg svært skeptisk til at han kan føre sporten videre og sørge for flere stolte sykkeløyeblikk. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Ikke tid til å vente
Det er sjelden revolusjon er veien å gå, ofte er evolusjon bedre, men slik som Hein Verbruggen etterlot sykkelsporten var McQuaid nødt til å revolusjonere ting. Det gjorde han ikke. Han gjorde et dårlig system noe bedre, men det var og er fortsatt dårlig. Det er et system hvor det er viktigere å passe på seg selv enn å skape en så lys fremtid som mulig.

Stillhetens lov fikk og får fortsatt leve fritt og utbredt. Og når sporten nå ligger nede med brukket rygg mangler det en plan. Riktignok har UCI satt ned en uavhengig kommisjon (i den grad UCI er kjent med betydningen av ordet uavhengig) som skal evaluere forbundets rolle i dopingsaken.

Deres konklusjon skal være klar før 1. juni 2013, men sporten har ikke tid til å vente så lenge. La oss kutte dødkjøttet og starte på nytt. Sykkelsporten trenger en real omstart, først og fremst på ledersiden.

Og når vi først får byttet ut toppene kan vi kanskje vurdere å innføre en regel om hvor lenge en sykkelpresident kan sitte. De trenger tross alt ikke få anledning til å ødelegge sporten for mye, det har fortiden vist!

Er det mulig å komme seg videre uten å bytte ut UCI-ledelsen, eller må det forandringer til nå?

Jonas

« Previous post

Skriv en kommentar