NY ØSTER HUS-DOMINANS? Hjemmelaget var overlegne i rankingrittet på lørdag, men i søndagens Norgescupritt kommer de til å få tøff motstand. (Foto: Stavanger SK)
Endelig er den norske sykkelsesongen i gang. Etter at nordmenn har satt sitt preg på flere internasjonale ritt så langt er turen endelig kommet til Norgescupåpningen i Sandnes. Det blir garantert et spennende ritt.
For etter at NCF la om Norgescupen får et par år siden, slik at den nå består av et lite knippe endagsritt, har prestisjen på den hjemlige cupen blitt høy. Selvsagt er det de internasjonale rittene som betyr mest for de nest beste, men når de har anledning til å kjempe skulder mot skulder på hjemmebane må dere ikke tro at det legges noe i mellom.
Topper laget
Blant kontinentallagene er det utvilsomt en tøff kamp om å være best. Å være best i Norge har kanskje ikke så fryktelig mye å si, men vi snakker toppidrett, og det er ingen toppidrettsutøvere som liker å tape. Derfor stiller Plussbank BMC, Ringeriks-Kraft, Team Argon 18 Xtrapersonell, Frøy-Trek og Øster Hus-Ridley med fullt mannskap i årets første Norgescup. Joker Merida og OneCo-Mesterhus sender også alle som ikke er opptatt med ritt ute i Europa. Det er det første av flere prestisjeoppgjør i Norge og konkurransen mellom de norske kontinentallagene bidrar til at det er litt internasjonalt snitt over de norske rittene.
I flere år har vi sett det i Danmark. De store hjemlige lagene gyver løs på hverandre når de får muligheten og resultatet har vært at de har vært ledende i Skandinavia på å utvikle World Tour-ryttere. Vi begynner å se det samme i Norge. I de yngre årsklassene er Norge plutselig blitt en aldri så liten stormakt. I Nations cup (som i all hovedsak er sykkelsportens svar på verdenscupen) ligger Norge på henholdsvis fjerde- og femteplass i U23- og juniorklassen. Store sykkelnasjoner som Spania, Australia, Nederland og Tyskland kan se langt etter Norge på disse listene. Det viser at det gjøres fryktelig mye rett i norsk sykkelsport.
SKULER PÅ HVERANDRE: Øster Hus og Plussbank BMC stiller fulltallige og må anses som favoritter i det følrste Norgescuprittet. Det er utvilsomt stor prestisje å være best i Norge. Foto: Jonas Lindstrøm (procycling.no)
Drøssevis av gode sykkelmiljøer
Jeg tror det er en konsekvens av at det har utviklet seg sykkelkulturer i flere deler av landet. Kompetansenivået er økt og det har ikke minst samlet seg og dannet sterke enheter. Idrettsskoler, kontinentallag, sterke personligheter og gode sykkeltradisjoner er samlende enheter, og kunnskap og erfaringer deles for å utvikle seg videre. At Norge idrettsmessig ligger langt fremme på treningsfilosofi og prefesjonalitet viser resultatene. Selv om vi er en miniputt-nasjon er Norge langt fremme på listen over verdens beste idrettsnasjoner. Når denne kunnskapen kombineres med mer sykkelspesifikk kunnskap sier det seg selv at potensialet er stort. Det har alltid vært mange nordmenn som har drømt om å bli god nok til å kjøre Tour de France, men nå finnes det også så mange steder i Norge med så sterk sykkelkultur at veien frem til målet om ikke blir kortere så i hvert fall mindre kronglete.
Alle norske proffeventyr starter med deltakelse i Norgescupen.
I Norgescupen får de beste norske lagene mulighet til å vise akkurat hvor gode de er på hjemmebane, de litt mindre lagene får muligheten til å ta en aldri så liten skalp og ryttere utenfor kontinentallagene har alle muligheter i verden til å vise at de fortjener en plass på disse lagene i fremtiden. Alle har med andre ord mye å kjempe for. Og vi skal heller ikke glemme at alle norske proffeventyr starter med deltakelse i Norgescupen.
Derfor gleder det meg enormt å se at sykkelhjulene ruller på norsk jord igjen. Startfeltene er sterkere enn noen gang og kampen om seieren er intens. Ingen liker å tape!
Vi har sett han kjøre tempoer i verdensklasse, spurtslått noen av verdens beste ryttere, kjørt fletta av feltet på brostein og dratt så hardt opp store fjellsider i de største rittene at selv klatrestjernene har bedt om nåde. Edvald Boasson Hagen takler alle utfordringer sykkelsporten tilbyr.
Det er nordmannens største styrke og potensielle svakhet. I hvert fall når han kjører i et av verdens beste sykkellag.
Trekk en kølapp
Team Sky har verdens beste spurter i Mark Cavendish, de har en av verdens beste etapperyttere i Bradley Wiggins og en brosteinshest av dimensjoner i Juan Antonio Flecha. Samme hvilke ritt laget starter i har de minst én mann med kvalitetene til å vinne. Også har de Edvald Boasson Hagen i bakhånd, om plan A skulle skjære seg.
Det er selvsagt å sette ting veldig på spissen, men noen ganger kan det føles nettopp slik. Som at verdens største sykkellag bruker den norske juvelen som en god nummer to. En mann som kan steppe inn når den virkelige kapteinen feiler.
Vi så det under Tour de France i fjor. Alle Sky-krefter ble kastet bak Bradley Wiggins. Edvald Boasson Hagen fikk riktignok holde på litt på egenhånd, men støtte av laget kunne han se langt etter. Geraint Thomas kjørte noen opptrekk og sammen klarte de to faktisk å vinne den sjette etappen. I etterkant innrømmet Sky-ledelsen at de ikke hadde trodd det på forhånd. De trodde andre ryttere var sterkere enn nordmannen. På den neste etappen veltet Wiggins. En katastrofe for Team Sky. Da var det flott å ha Boasson Hagen i bakhånd. Med to etappeseirer og to andreplasser reddet han egenhendig hele Tour de France for laget med den gigantiske pengebingen.
Mannen som fikser ting på egenhånd
Noe av det samme har vi sett i år. I Volta ao Algarve fikk Boasson Hagen lov til å kjøre for seg selv i spurtene. På egenhånd. Laget var bygget rundt de som skulle vinne sammenalgt. Han vant en etappe og ofret seg for Richie Porte på den neste etappen, mens han selv satt med ledertrøyen. I Tirreno-Adriatico skulle han hjelpe Cavendish. Hele laget var bygget rundt verdensmesteren. Da han ikke følte seg sprek på den andre etappen steppet Edvald inn. Den gode nummer to sikret seieren og brått var alt bra igjen.
Lørdagens Milano-Sanremo var ikke noe unntak fra «regelen». Nok en gang var det Mark Cavendish som var plan A. I bakhånd hadde man Edvald Boasson Hagen. For så vidt greit nok, Cavendish er verdensmester, hadde rittet som et av årets store mål og har tidligere bevist at han kan vinne sykkelmonumentet. Men det er når jeg hører hva lagets slagplan var at jeg stusser. Edvald Boasson Hagen hadde svenske Thomas Løfkvist som sin personlige hjelperytter, resten skulle sverme rundt Cavendish som en flott makrellstim. Når du har en plan A og en plan B, som på papiret er omtrent like gode, da må du jo bruke ressursene omtrent like mye på hver plan også.
Scenarioet som spilte seg ut på de italienske veiene kom ikke akkurat som noen bombe. Alle var klar over at de måtte kjøre Mark Cavendish av halen om de selv skulle ha noen seierssjanse. Selvsagt ville sterke lag som Liquigas, BMC og Katjusja gi full gass i bakkene. Du skal ha sett få sykkelritt i ditt liv om du ble sjokkert over taktikken disse lagene benyttet seg av. Derfor er det for meg helt sinnssvakt av Team Sky å ofre så mange ryttere til å passe på Cavendish, når det så utrolig tidlig ble klart at han ikke hadde en nubbesjanse. Han hadde en helsvart dag og istedenfor bare å ødelegge for seg selv sørget lagtaktikken for at hele laget ble rammet.
HELSVART DAG: Det skulle ikke vøre så vanskelig å se at denne mannen ikke hadde dagen under Milano-Sanremo. Likevel fikk han fem hjelperyttere til sin disposisjon. Edvald fikk én. Foto: ALESSANDRO GAROFALO (Reuters/SCANPIX)
Da det gjenstod 90 kilometer av Milano-Sanremo satt 75 prosent av Team Skys lag i feltet som hadde blitt frakjørt og var ute av seierskampen. De hadde ikke blitt tatt på sengen av motstandernes taktikk, de hadde rett og slett latt dem lykkes. Naiviteten som må ha gjennomsyret laget i oppkjøringen til rittet er hoderystende. Vi så flere tilfeller av det samme i fjor og året før det også. Da skyldte man på startproblemer. Det kan man ikke gjøre nå. Denne gangen må de kloke hodene sette seg ned å ta på seg skylden. De må analysere hvordan de klarte å bygge opp under motstandernes taktikk og gi fra seg en reell seiersmulighet. Var det følelsene som tok overhånd? Ble drømmen om en britisk verdensmester først over målstreken i Sanremo så stor at all fornuft og risikoaversjon blåste ut av vinduet? For et lag som har fokusert så mye på profesjonalitet i alle ledd, så lørdagens innsats på ingen måte bra ut. De ble ikke bare slått, de ble ydmyket, og det foran øynene på en hel sykkelverden.
For denne gangen klarte ikke Edvald Boasson Hagen å rette opp lagets feil på egenhånd. En blanding av ikke å være sterk nok og ikke ha et lag til å posisjonere seg perfekt inn i Poggio ble avgjørende. Det kan ingen klandre rudsbygdingen for.
Vis den mannen litt tillit
For Edvald Boasson Hagen er en jævla god nummer to, han redder stadig vekk de som ikke viser han full tillit, men noen ganger må selv verdens beste nummer to være lagets nummer én for å triumfere. Det handler om å oppleve den lille ekstra dytten man får når man har et helt lag bak seg. Et lag hvor alle mann tror på at akkurat du er mannen som skal lede laget til triumf.
Noen ganger må selv verdens beste nummer to være lagets nummer én for å triumfere.
Nå står Flandern rundt og Paris-Roubaix på trappene. Har Team Sky-ledelsen baller nok til å la Edvald Boasson Hagen være nummer én? Har de baller nok til å gi han denne fulle tilliten og backingen som trengs for at han kan vinne lagets første monument? Det må snart være nordmannens tur til å stå fremst i rekken, til å være fus i alt…
Får Edvald den tilliten han fortjener i Team Sky? Bør han være lagets uttalte kaptein til Flandern rundt og Paris- Roubaix?
Når startskuddet i Milano-Sanremo smeller lørdag morgen er endelig den virkelige klassikersesongen over oss. Det er nå de store stjernene virkelig skal vise seg frem. Det er nå rittene, hvor selv de største profilene merker på nervene, begynner.
Få klassikere er så åpne som Milano-Sanremo. Her er det ikke bare to-tre ryttere som har en realistisk sjanse på seier, her er det minst et helt dusin. Det blir de unge mot de rutinerte. Lagene som ønsker massespurt mot de som ønsker høy fart. Det blir dem med flere kort å spille ut mot dem med en utpreget kaptein. Det blir et fyrverkeri, akkurat det er det ingen tvil om!
Når vi begynner å snakke om favoritter blir det hele svært subjektivt, og hvem man tror vinner avhenger helt av hvordan man tror rittet utvikler seg. Selvsagt er det ingen som har fasiten på det. Derfor blir alt man kan gjøre på forhånd å spekulere i hva som kan skje og hvem som vinner hvis det og det scenarioet slår til.
Rutinerte allroundere
Det er like greit å gjøre det unna først som sist: Min personlige favoritt er Oscar Freire. Riktignok er statistikken imot ham (han har vunnet tre ganger tidligere, alltid med tre års mellomrom, mens han sist vant i 2010), men det er lenge siden jeg har sett en så sulten og frisk Freire i sesongoppkjøringen. Mannen blåser ikke lenger i de mindre rittene og har allerede to seirer og en andreplass i år. Spanjolen kan hevde seg helt i toppen av en massespurt, samtidig som han trolig er en av de siste spurterne som slipper i stigningene. Man skal heller ikke undervurdere verdien av god gammeldags erfaring.
En annen rytter med erfaring er Daniele Bennati. Den tidligere storspurteren har de seneste årene blitt mer og mer en allrounder. Han har også vist fryktelig god form den siste tiden, minuset er bare at han ikke lenger er noen vinnertype. I motsetning til Freire, som må sies å være ensom hærfører i Katjusja, har Bennati med seg en lagkamerat som også han er en stor favoritt, nemlig Fabian Cancellara. Sveitseren parkerte alle i Strade Bianche og etter en i hans øyne mislykket vårsesong i fjor, er motivasjonen til Radioshack-rytteren stor. Det er heller ikke mange som spurtslår tempomaskinen hvis han kommer inn mot målstreken i en liten gruppe.
Det er med andre ord en sterk duo Radioshack-Nissan har. Men i mine øyne er de ikke det sterkeste laget. Det er heller ikke BMC, i hvert fall ikke etter at de mistet Hushovd. Slik jeg ser det er det Liquigas som er det sterkeste laget, og det fordi de har minst en mann for en hver anledning. Elia Viviani er en av feltets raskeste spurtere (men han mangler erfaring fra rittet), Peter Sagan er ikke mye tregere og klart sterkere i bakkene, mens Vicenzo Nibali er en av få ryttere som kan rykke på Cipressa eller Poggio og faktisk holde unna for feltet. Som om det italienske trippelvåpenet ikke er nok har de outsider og allrounder Daniel Oss i bakgrunn om det skulle knipe. Klarer laget å legge en felles plan som sørger for at de får brukt alle sine styrker på best mulig måte kan de bli svært vanskelige å ha med å gjøre.
Spurterne alle ønsker å kjøre fra
Samtidig er det nok slik at Mark Cavendish er den absolutt største favoritten, helt til han eventuelt kjøres av. Briten er mannen«alle» må kvitte seg med. På papiret vinner han om det blir en stor massespurt. Andre spurtere som Andre Greipel, fjorårsvinner Matthew Goss, Sacha Modolo, Tyler Farrar, Tom Boonen, John Degenkolb, Mark Renshaw og rutinerte Alesandro Petacchi kan heller ikke regnes bort. Noen av de spurterne er også såpass seige at mange skal slite med å kjøre fra dem oppover.
Med norske øyne er samarbeidet Cavendish/Boasson Hagen selvsagt det mest spennende. Hva skal til for at Edvald får kjøre for egne sjanser? Og hva kan i så tilfelle få til?
Jeg tror nordmannen kan gjøre det veldig, veldig godt om han får kjøre for egne muligheter. Skal det skje må Cavendish trolig ha en tung dag. Det store spørsmålstegnet med Edvald (foruten rollen i laget) er hvorvidt han tåler distansen. I fjor knakk løypa han, men siden det har han vist lovende takter både i Flandern rundt og VM. I en såpass lite kupert løype som den rytterne møter i Italia tror jeg han nå er klar for å stå hele veien inn. Og vi vet alle at når Edvald lukter seier, da pleier det å bli norsk champagnejubel. Skulle det skje vil Edvald Boasson Hagen bli historisk, som tidenes første nordmann som går til topps i Milano-Sanremo
De øvrige norske vil nok spille mindre roller i rittet. Vegard Stake Laengen og Alexander Kristoff er først og fremst med for å samle erfaringer og hjelpe laget til å vise seg frem. Forhåpentligvis får vi se Stake Laengen i et tidlig brudd eller som en av rytterne som biter seg fast opp de siste bakkene. Alexander Kristoff tror jeg at kan vinne rittet i fremtiden, og hvordan bedre skaffe seg rutinen som trengs for at det skal skje enn ved å kjøre ved siden av en av de mest suksessfulle rytterne i rittets historie, Oscar Freire? For Gabriel Rasch handler det nok om å sørge for at laget viser seg frem fra en god side. Uten Offredo mangler laget en klar kaptein, noe som selvsagt åpner opp et par dører for den sympatiske nordmannen.
Hvem tror du vinner rittet? Blir det en spurter eller finnes det lag som er sterke nok til å ta knekken på de raskeste rytterne? Og hva kan vi nordmenn håpe på nå som Hushovd er ute av rittet?
I fjor var Garmin-Cervélo laget alle snakket om før klassikerne. Med stjerner som Thor Hushovd, Heinrich Haussler, Tyler Farrar, Johan Vansummeren og Andreas Klier skulle laget på papiret ha så mange kort å spille ut at de umulig kunne feile. Det gjorde de. Riktignok reiste de kjerringa under Paris-Roubaix, men frem til da var det skuffelse på skuffelse.
I år er det BMC som er det nye Garmin. Deres lag er om mulig bedre enn det Garmin hadde i fjor. Hushovd, Gilbert, Van Avermaet, Ballan og Burghardt er alle gode nok til å vinne hvilke som helst klassiker. Men sesongstarten har vist at sykkelritt ikke vinnes på papiret.
Kollektiv svikt
Omloop Het Nieuwsblad ble en skuffende affære for laget. Thor Hushovd kjempet seg riktignok med i den avgjørende gruppen, men der havnet han i undertall. Etter en aldri så liten Hushovd-sprekk var seierssjansene til BMC borte. Kuurne-Brussel-Kuurne ble heller ingen suksess. Her var heller ikke forventningene så høye, i og med at laget mangler gode spurtere.
Dermed var presset høyt på de rødkledde før lørdagens Monte Paschi Strade Bianche. Med Alessandro Ballan, Greg Van Avermaet, Philippe Gilbert og Cadel Evans på start gjensto det bare å stokke favorittkortene rett. Det klarte de ikke. Kun to av fire kapteiner var representert i den fremste gruppen som skulle gjøre opp om seieren. Men Alessandro Ballan og Greg Van Avermaet ble raskt presset på defensiven av en offensiv Daniele Bennati. Van Avermaet ble ofret, men var likevel like sterk som Ballan på slutten. Resultatet ble en fjerde- og femteplass. Det utviklet seg til et ritt jeg ikke tror BMC kunne vunnet, men jeg er likevel litt kritisk til om de spilte sine kort helt rett i avslutningen av rittet.
Alt i alt en skuffende start på klassikersesongen. Men BMC kan trøste seg med at det fortsatt er lenge til de store klassikerne. Og skulle man vinne Flandern rundt og Paris-Roubaix er det få som husker alle feilene som ble gjort i Omloop Het Nieuwsblad og Monte Paschi Strade Bianche.
Men hvilke feil har BMC gjort? Har de gått litt i samme felle som Garmin gikk i under fjorårets sesong?
Griper ikke mulighetene
Både ja og nei, spør du meg. Ja, i form av at jeg synes de har vært litt defensive og ofte kommet bakpå. Når man har det sterkeste laget er det ofte slik at man føler at man har noe å forsvare, men om man ikke er offensive og sender ryttere i brudd har man allerede mistet fordelen det er å være flere sterke. Å forvente at de store stjernene som Gilbert og Hushovd skall skinne allerede nå er kanskje litt urealistisk, men akkurat derfor burde de nest beste på laget, sultne ryttere som Greg Van Avermaet, Alessandro Ballan, Marcus Burghardt og Taylor Phinney, utnyttet sjansen til å vise seg frem. De har ikke det store presset på seg i de største rittene og burde for alvor innsett at det er i februar og tidlig mars at de vil få sjanser til å kjøre inn egne resultater.
Men det som kanskje er mest skremmende er at laget ikke virker skikkelig samkjørt. I Omloop Het Nieuwsblad kunne man forventet å se laget ta initiativet inn i de brosteinsbelagte bakkene. Der burde den kollektive styrken slått til slik at noen av stjernene i hvert fall kom inn i bakken i beste posisjon.
Nå er det heller andre lag som har kommet inn i flyten. Omega Pharma – Quick Step, Garmin, Sky og gjennom Cancellaras seier i Italia også Radioshack har vist veldig lovende takter. Det er kanskje de lagene som virkelig trengte oppturen mest. Sep Vanmarcke viste den fandenivoldske innstillingen BMC helt sikkert hadde håpet på fra deres nest beste under Omloop. Belgierens seier var ikke bare en personlig kjempeopptur, det var også et signal til sykkelverden om at Garmin ikke kan glemmes i klassikerne. Omega Pharma – Quickstep har fått i gang ungguttene på laget, samtidig som de har fått ordentelig skikk på Tom Boonen. Det var et lag på desperat jakt etter en vinnerkultur, noe de ser ut til å ha fått.
Presset øker
Radioshack har et lite, men ekstremt kvalitetsfullt klassikerlag, og når både Daniele Bennati og Fabian Cancellara viser at de er i rute, bør konkurrentene uroe seg litt. Team Sky har vist at de på toppdager har en enorm kvalitet og bredde i laget. Samtidig virker de som det mest samkjørte laget i feltet. De har en evne til å kjøre frem deres kapteiner på en mesterlig måte. Kanskje mangler de den siste kvaliteten til å vinne Flandern rundt og Paris-Roubaix, men så langt denne sesongen har lagarbeidet var av så høy kvalitet at det kan gjøre opp for at de mangler en skikkelig seierskandidat.
BMCs stjerner jobber for øyeblikket med å få fart på dieselmotorene sine, og det utnytter deres konkurrenter til det fulle.
BMCs stjerner jobber for øyeblikket med å få fart på dieselmotorene sine, og det utnytter deres konkurrenter til det fulle. Det er selvsagt ingen skandale for stjernelaget at årets første triumf ennå ikke er et faktum, men det sørger definitivt for at presset på lagets skuldre foran klassikerne ikke blir noe mindre. For hvert ritt de ikke vinner blir de mer avhengige av å vinne de største rittene. Det blir spennende å se om det gir stjernene den ekstra motivasjonen som skal til eller om det presser dem ned.
Det som er sikkert er at BMC har en jobb å gjøre, både med å forbedre formen og lagarbeidet. Garmin fikk det til å gå på skinner i grevens tid i fjor, jeg tviler på at BMC er konfortable med å vente så lenge.
Hva er deres dom over BMCs sesongstart? Er de fortsatt laget å slå?
Torsdag var sykkeloverskriftene på ny preget av doping-vinklinger. Etter å ha hatt saker med Lance Armstrong, Alberto Contador og Damiano Caruso (noen jeg har glemt?), var det denne gangen Yoann Offredos tur.
Etter at Alberto Contador ble dømt stilte jeg meg litt kritisk til dommen. Ikke fordi jeg mente at reglene hadde blitt brutt, men fordi systemet er så sabla bombastisk at det fort kunne være at de dømte en uskyldig mann. Nå lurer jeg nok en gang på om de har tatt en ”uskyldig” mann.
Dømt for brudd på meldeplikten
Men nok en gang er det null vits i å diskutere uten litt fakta liggende i bunn, så dette er slik jeg har forstått Yoann Offredo-saken:
Alle profesjonelle syklister følger et ”where about”-system, som går ut på at de må rapportere til antidopingmyndighetene hvor de til en hver tid befinner seg. Dette innebærer spesielt at de skal sette av én time hvor de oppgir hvor de er, slik at dopingtesterne kan finne dem å foreta såkalte ”out of competition tests”.
Tre brudd på denne meldeplikten/”where about”-systemet medfører et brudd på dopingbestemmelsene, som straffes med en utestengelse på alt mellom ett og to år avhengig av ”the Athlete’s degree of fault” eller på norsk; graden av skyld som tilfaller rytteren. Logikken i regelen er enkel å forstå; det ville selvsagt vært idiotisk å ha en slik regel om rytterne ikke hadde trengt å forholde seg til den, og kunne vært andre steder enn de har oppgitt.
Men hva er det som kvalifiserer til brudd på meldeplikten?
Kan bli dopingdømt for administrative feil
Jeg har aldri satt meg skikkelig inn i disse reglene, så jeg har trodd at et brudd på meldeplikten innebar at man hadde gått glipp av en dopingkontroll fordi man ikke var der man hadde fortalt antidopingmyndighetene at man skulle være. Men det viser seg at man kan pådra seg brudd på meldeplikten på en annen måte også, nemlig ved å levere informasjonen om hvor man oppholder seg for sent.
Rytterne bruker PC-programmet ADAMS til å melde inn informasjonen om hvor de til enhver tid befinner seg, og der skal de oppdatere sin egen profil for tre måneder om gangen. Med andre ord må de fire ganger i året innrapportere hvor de befinner seg de neste tre månedene. Man kan selvsagt forandre denne planen underveis om det skulle dukke opp noe uventet. Men er man for sent ute med å levere inn denne informasjonen teller det like fullt som brudd på meldeplikten, som om du ikke er tilgjengelig til å dopingtestes når dopingjegerne banker på døren.
Yoann Offredos versjon av hva som har skjedd (som jeg ikke har sett at har blitt bestridt) er at han fikk de to første advarslene fordi han var for sen med å melde inn informasjonen om hvor han oppholdt seg, mens den siste var fordi han ikke var tilstede der han hadde oppgitt at han skulle være, dette fordi han i siste liten hadde forandret rittprogram, og istedenfor å være hjemme var og kjørte rittet Tour de Wallonie. Med andre ord har han kun gått glipp av én test, men fått tre brudd på meldeplikten og blir derfor dømt.
Det jeg først vil si er at jeg ikke tror Yoann Offredo har brutt meldeplikten fordi han har dopet seg. Det hadde vært ulogisk, fordi de to første bruddene var en følge av å være noen timer for sent ute med å levere inn oppholdssteder det neste kvartalet. Den siste var han riktignok ikke der han skulle være, men han var tross alt på et sykkelritt hvor han med like stor sannsynlighet kunne blitt testet som om han var på oppholdsstedet han hadde skrevet. I og med at UCI straffer rytteren med lavest mulig sanksjon tyder det på at heller ikke de tror dette er bevisst juks. Det kan altså virke som at det eneste Offredo har vært skyldig i er å være en slurvepave. Det kan være nok til å bli utestengt i sykkelsporten.
I mine øyne er dette sinnsykt. Helt sinnsykt. Nok en gang må jeg si at jeg skjønner at rytteren ble dømt, for det er det regelverket sier at han skal. Det går det knapt an å bestride. Men vi trenger ikke å være enig med regelverket.
Det kan altså virke som at det eneste Offredo har vært skyldig i er å være en slurvepave. Det kan være nok til å bli utestengt i sykkelsporten.
Slik jeg ser det er grunnen til at man har et antidopingregelverk at man ikke ønsker juks i idretten. Man ønsker å ta de som jukser og aller helst klare å skremme bort de som vurderer å jukse. For å klare det må man gå hardt til verks. Men hvor hardt? Så hardt at man skal utestenge ryttere på rene administrative feil?
Kan man gjøre noe annerledes? Da begynner det å ringe en alarm i hodet mitt. Joda, dette er en del av rytternes jobb, men like fullt kan vi vel ikke sitte og se på at rene ryttere (sier ikke at det er hundre prosent sikkert at Offredo er det, men viser til at regelverket kan få deg dømt uten at du jukser) blir kastet ut av feltet? Da føler jeg at vi har gått for langt. Da må det være en feil et sted, og det stedet er i regelverket. Burde man ikke i det minste gjøre alt man kan for å slippe at ryttere ryker på dopingdommer på grunn av administrative feil? Når det er tre måneder mellom hver gang rytterne leverer inn informasjonen om hvor de oppholder seg, synes jeg de kunne hatt et system som gjør at periodene overlapper. Det vil si at man legger en frist på å legge inn neste periode to uker før den inneværende er ferdig. På den måten kan man tidlig plukke opp hvem som er for sent ute og istedenfor at det fører til at dopingjegerne ikke får gjort jobben sin har man fortsatt et par uker på å få rytteren til å gjøre jobben sin. Et slikt system, som sørger for at det blir tid til ”purring” burde det fra en praktisk perspektiv være null problem å innføre. Kanskje er det slik systemet fungerer allerede (som sagt har jeg ikke full kontroll på hvordan dette fungerer), men av det jeg har lest virker det ikke til å være slik.
Jeg skal innrømme at jeg har stor sans for Offredo, takket være hans offensive og underholdende sykkelkjøring, men det er ikke først og fremst tristhet over at han ikke blir å se på skjermen det neste året som gjør meg opprørt, det er følelsen av at jeg på ingen måte er sikker på at ryttere som blir dømt på bakgrunn av dette systemet er skyldige. Selvsagt må dopingjegerne gå hardt til verks for å bli kvitt dopingproblemet, men å strø sivile lik rundt seg på veien er ikke greit. Jeg er redd det er akkurat slik det er nå.
Det må selvsagt være regler som sørger for at ryttere ikke utnytter systemet, men samtidig må det vel være mulig å lage systemet såpass fleksibelt at sosekopper ikke blir dømt ene og alene på at de er litt glemske? Det ville ikke bare vært ødeleggende for sporten, men på sikt også for antidopingarbeidet. Jeg er ikke sikker på at denne dommen er et skritt i riktig retning, den kan like gjerne være et skritt tilbake.
Hvor tøft skal man gå til verks for å stoppe doping? Er det greit å dømme noen uskyldige ryttere om det i lengden bidrar til en renere idrett? Eller må det en forandring til?
De klassiske massespurtetappene er kanskje ikke de mest interessante vi finner i sykkelsporten, i hvert fall ikke før de siste fem kilometerne.
Derifra og inn er de, i mine øyne, derimot det mest spennende med hele idretten. Posisjonskampen, skulder mot skulder-duellene, lagarbeidet, de lynhurtige mot de råsterke. Det er så mange elementer i sving, så mye nerve, så ekstremt mange avgjørelser som må tas. Det er alt det fantastiske med sykkelsporten pakket inn i seks-sju adrenalinfylte minutter.
Og best av alt, du får ikke med deg alt. Som oftest må man se en spurt 10-15 ganger i reprise for å skaffe seg et godt overblikk over hvorfor han som vant klarte å slå resten. Hvilke valg gjorde han? Hvem hadde hjulet hans? Hvorfor ga de det fra seg? Hvilke lag gjorde jobben? Hvilke mislyktes?
Men nå får jeg spore tilbake, for denne bloggen skal ikke handle om min noe overdrevne fascinasjon for massespurter. Det skal handle om de gladiatorene som kjemper side om side på de siste meterne. Om rytterne som de neste åtte månedene skal kjempe om spurttronen.
Ideen til bloggen kom da jeg leste startlisten til Tour of Oman. De fleste av verdens beste spurtere stiller nemlig til start i dette rittet. Jeg prøver på ingen måte å si at vi skal avgjøre hvem som er sykkelkongen i Oman. De viktigste oppgjørene kommer selvsagt i Giro d’Italia og Tour de France. Men er det noe disse spurtkanonene hater, så er det å tape. Derfor vil vi garantert få en del svar allerede i Oman. Kan noen velte (helst ikke bokstavelig talt) Cavendish ned fra tronen?
Her kommer min korte og særdeles subjektive beskrivelse av de ledene spurterne i verden, med hovedfokus på de som stiller i Tour of Oman. Rekkefølgen er ikke helt tilfeldig.
Mark Cavendish: Utvilsomt verdens beste og mest komplette spurter de siste årene. Har alt en spurter trenger; rå akselerasjon, vannvittig toppfart, evne til å skape et vinnerlag, vannvittig overblikk, evnen til å lese spillet og ikke minst en timing som gjør at alle kreftene som oftest brukes akkurat når de skal. Og da har jeg ikke engang nevnt den utrolig aerodynamiske posisjonen han har på sykkelen eller vinnermentaliteten som har gjort han til den mesteren han er.
Noen har «undervurdert» Cavs evner, og har gitt mye av æren for britens mange triumfer til det fantastiske opptrekket han har hatt i HTC. Det med god grunn, men Cav er på ingen måter en spurter som må «leies» frem til mållinjen. Det viste han i Tour de France 2010 etter at Renshaw ble sendt hjem og under fjorårets VM, for å nevne et par eksempler. Om jeg er nødt til å trekke frem en egenskap som gjør Cav til den mesteren han er, må det være timingen. Det er svært sjeldent Cavendish ikke er den første som drar i gang spurten (kanskje med unntakk av de som kommer med en håpløs langspurt fordi de ligger alt for langt bak i feltet), og enda sjeldnere feilberegner han. Når vi vet at det gjerne er 15-20 ryttere som er direkte involvert i spurten sier det seg selv at det er en fordel å ta kontroll. Er du først ut av startblokkene slipper du unna kaoset som råder bak når 19 ryttere i ren panikk drar til med all kraft. Da sparer du deg ofte for å bli innestengt, og slik vinner man spurter.
Andre Greipel: En av få spurtere som faktisk kan utfordre Cavndish på det fysiske. Man trenger ikke å gjøre annet enn å se på lårene til den muskuløse tyskeren for å forstå at wattproduksjonen er høy. Ekstremt høy. Han er også hakket bedre enn Cavendish i bakkene, noe som gjør at han ofte er hakket mer uthvilt i finalene enn det briten er. Likevel har han ofte problemer med å slå erkerivalen i rene spurtdueller. For hver duell han går seirende ut av har han minst fem-seks tap på samvittigheten.
Jeg skal ikke sette spørsmålstegn med vinnerviljen til Lotto-rytteren, men det virker på meg som at han er hakket mindre ivrig på å hive seg inn i de små lukene han må angripe for å komme i drømmeposisjonen, enn det Cavendish er. Jo bedre feltene er og jo mer kaoset råder, jo vanskeligere er det for tyskeren å vinne. Det sier kanskje seg selv, men jeg synes å merke på han bedre enn en del andre at når krigen herjer er han ukonfortabel. Samtidig må jeg gi han skryt for å ha blitt bedre på dette de siste årene. Kanskje har han lært nok til å gi Cavendish flere smeller denne sesongen?
Marcel Kittel: Den tyske kometen kom inn i verdenseliten som et stjerneskudd i fjor. På imponerende måte tok han for seg i de fleste ritt han stilte opp i. Med en selvtillit som bare økte og økte ble prestasjonene bare mer og mer imponerende. Rykket og toppfarten var fantastisk. I sine beste stunder var han som en maskin. Han fikk den vanskelige oppgaven med å vinne massespurter til å se fryktelig lett ut.
Men Kittel har ikke testet seg mot verdenstoppen alt for ofte. Hvordan vil han klare seg i sterkere felt når posisjonskampen blir tøffere? I fjor var han prisgitt et overraskende sterkt opptrekk i Project 1t4i-laget. Mest trolig vil de bli et nummer for små når Team Sky, Lotto, Garmin og Rabobank kommer med sine sterkeste menn. Hvordan vil Kittel takle å måtte kjempe med nebb og klør for en posisjon som vil gi han mulighet til å rette kjempekreftene i retning etappeseier? Jeg tror han trenger litt trening på nettopp dette, og vi får dermed gi han litt tid. Men i rimelig nær fremtid kan han komme veldig nær å tippe Cavendish ned fra tronen.
Tyler Farrar: En gammel kjenning som er god nok til å slå Cavendish i de store anledningene. Ikke den mest stabile av de store spurterne, men oftest i form når det gjelder som mest. Er i mine øyne underlegen Cavendish på de fleste aspekter, men har en evne til å utfordre han allikevel. Sterk i posisjoneringen, og har et av de beste opptrekkslagene foran seg. En amerikansk «vinn eller forsvinn»-mentalitet kommer også godt med når du skal ofre livet for å få det rette bakhjulet.
Matthew Goss: Av de som er på denne listen er han den foreløpig minst rendyrkede spurteren. Egentlig best når det spurtes i slak motbakke og gjerne etter en småkupert etappe eller et langt endagsritt. Akselerasjonen er god, men toppfarten enda bedre. Har gått spurtskolen i HTC og vet dermed hva som gjelder i posisjonskampen. Får i år langt flere sjanser til å kjøre for seg selv enn han fikk i HTC. Spennende å se om han utvikler seg mer mot å bli en spurtspesialist eller om han heller ønsker å jakte triumfer i endasrittene. Jeg tror han heller mot det siste, men det er ikke ensbetydende med at han ikke kan gi verdens beste spurtere knallhard kamp.
Denis Galimzyanov: En herlig spurter! Mangler litt på akselerasjonen og toppfarten, men er et naturtalent når det kommer til å posisjonere seg. Er en fryd å følge i reprisene. Måten han hopper fra bakhjul til bakhjul for så å ende opp i perfekt posisjon er utrolig fascinerende. Mangler som sagt en del på de fysiske egenskapene (gjorde i hvert fall det i fjor), noe som gjør at det ofte ender med andre- og tredjeplasser fremfor seirer. Skal slite med å slå ryttere som Cavendish, Greipel og Kittel, men kommer til å være langt fremme ekstremt ofte. I mitt hode bør det være lettere å skaffe seg ekstra power enn det er å lære seg å lese et sykkelritt, så dette er en mann som blir ekstremt suksessrik i fremtiden.
Andrea Guardini: Om Galimzyanov er en personlig favoritt er det ingenting sammenliknet med denne italieneren. I en sykkelsport som i stadig større grad verdsetter allround-egenskaper/den komplette rytter, er Guardini et friskt pust. Denne mannen kan ikke klatre, han båser vekk i sidevinden som en plastikkpose og han henger ikke med når distansene er lange. Mannen kan bare spurte. Men HERREGUD som han kan spurte når han er i form. Han har en akselerasjon som får deg til å måpe, og er den eneste rytteren jeg har sett som vinner en spurt med tre-fire sykkellengder etter å ha måttet slutte å tråkke to ganger under spurten fordi han ble sperret.
Guardini er også en av få ryttere som kan måle seg med Cavendish når det kommer til aerodynamisk posisjon på sykkelen i spurten. Har et bunnivå som får den vanlige Trondheim-Oslo-rytter til å se ut som en maskin, men et toppnivå som kan målbinde den ivrigste sykkelkommentator. Har vært fryktelig blek så langt i sesongen, men når Guardini kommer i form, ja da er det bare å innta godstolen.
Peter Sagan: Havner litt i samme kategori som Boonen, Hushovd og Boasson Hagen. Det vil si ryttere som ikke er utpregede spurtere, men som takler massespurter langt over gjennomsnittelig bra, rett og slett fordi de er så pokkers talentfulle. Fysikken er så imponerende at når de gutta tråkker til med full kraft er det svært få som holder følge, enten det er på brostein, i eksplosive bakker eller i spurter. Sagan er i tillegg en vinnerskalle som sjeldent gir noe ved dørene. Har i tillegg et ungdommelig pågangsmot som hjelper på. Når Sagan kommer i vinnersiget er han ekstremt vanskelig å stoppe.
Tom Boonen: Ikke lenger en ren spurter, men har en motor og kraft i tråkket som gjør at han fortsatt hevder seg i de spurtene han virkelig går inn for. Spesielt tidlig på sesongen pleier belgieren å vise at toppfarten ikke er mye dårligere enn i gamle dager, men som massespurter i Grand Tours er han milevis unna det han en gang var. Det er en rimelig naturlig kurve for en klasserytter som Boonen, som forståelig nok har klassikerne som førsteprioritet.
Noen av de som ikke er er med i Oman, men som absolutt er sterke spurtere: Elia Viviani herjer verre i mindre italienske ritt for tiden. Motstanden er på ingen måte topp, men du gruser ikke den italienske eliten uten å være fryktelig rask. En mester i kaotiske spurter! Edvald Boasson Hagen er ingen ren spurter, men har nok fartsressurser til å gi de beste kamp, spesielt når han får et godt opptrekk. Daniele Bennati og Alessandro Petacchi er to rutinerte italienere som fortsatt har fart i beina. Dessverre er begge blitt mer og mer avhengig av et flott opptrekk, for havner de i for mye trafikk ”feiger” de ofte ut. Sacha Modolo har i likhet med Viviani vist klasse i italienske ritt, og bør være klar til å gi de store kanonene kamp til døren i de største rittene. Vi får heller ikke glemme Mark Renshaw, superhjelperen til Cav, som nå får egne sjanser i Rabobank til å vi hva han er god for, eller Jose Joaquin Rojas og Thor Hushovd som er råsterke, men mangler litt på toppnivpet til å utfordre de aller raskeste.
Helt til slutt er det verdt å nevne noen unge kanoner, som fortsatt ikke kan sies å være i verdenstoppen, men som har vist at de har store fartsressurser: Andrew Fenn, Aidis Kuopis, Adam Blythe, Klaas Lodewyck, Nacer Bouhanni, Arnaud Demare, Elia Favili, John Degenkolb, Michael Matthews, Ben Swift og Alexander Kristoff.
Personlig tror jeg Cavendish fortsatt vil være spurtkongen. Han har noe unikt, ikke bare fysisk, men også mentalt. Han har den råeste vinnerskallen i hele sykkelsirkuset, noe som rett og slett ikke vil tillate han å miste hegemoniet. Men bredden i toppen har i mine øyne blitt bedre de siste årene. Vi har sett et lite generasjonsskifte og unggutta er både respektløse og ivrige nok til å gi de etablerte tøff kamp. Det blir uten tvil flere fantastiske oppgjør hvor valg gjort på et tidelssekund kommer til å avgjøre hvem som vinner og hvem som taper.
Hvem tror dere blir årets spurtkonge? Kan noen vippe Cavendish ned fra tronen? Og kommer flere talenter til å ta proffverden med storm slik Kittel og Guardini gjorde i fjor?
SKURK ELLER USKYLDIG? Det er et svar vi aldri får et skikkelig svar på. Foto: JAVIER SORIANO (Afp/SCANPIX)
En lang dopingsaga ble avsluttet mandag da CAS dømte Alberto Contador for brudd på antidopingregleverket, og ga spanjolen en to års utestengelse.
Store deler av straffen er allerede sonet (gjelder fra 25. januar 2011, samtidig som perioden han var utenstengt i 2010/2011 trekkes fra), og derfor er Contdor ferdigsonet allerede 5. august 2012. I teorien er han dermed i stand til å kjøre både Vuelta a España og VM allerede i år, for å nevne noen ritt. Det er selvsagt gitt at han finner seg et lag å kjøre for, noe som trolig blir Saxo Bank.
Det er sakens fakta. Så hva synes vi om dette?
Svarene her er veldig individuelle. Alle virker til å ha en egen mening om dette. Det er ikke bare snakk om riktig eller galt, men også om straffen er for billig eller for streng. Her kommer min mening:
Tallet er 0,00000000005
I utgangspunktet er jeg sterk motstander av doping. Jo flere juksere som blir tatt jo bedre, for sykkelsporten har ingen fremtid om dopere i like stor grad som tidligere får holde på og tjene på jukse sitt. Antidopingarbeidet er ekstremt viktig. Samtidig pleier jeg å stille meg kritisk til ting. Bare fordi man har en god hensikt betyr det ikke at man kan gjøre hva som helst. Å dømme en uskyldig utøver er minst like ille som å jukse, slik jeg ser det.
Det er ingen tvil om at Contador-saken er ekstremt spesiell, ulik alle andre. Det mannen er tatt for er en mikroskopisk dose clenbuterol. Den estimerte mengden er 50 piktogram, eller 0,00000000005 gram. Jeg kan ikke skjønne at en så liten mengde hadde påvirkning på Saxo Bank-stjernens prestasjoner. Det virker det som at de fleste er enige i.
Teorien til UCI og WADA var at stoffet skjulte bloddoping. Det var nok følelsen flere sykkelfans satt med straks nyheten kom. Når sportens største stjerne blir tatt er det mange som i etterpåklokskapens navn kommer ut og forklarer at dette er naturlig. «Det overrasket meg ikke», var det mange som kommenterte. Ikke rart, for vi er vant til at de beste blir avslørt som juksere. Problemet her var, og unnskyld meg det upresise og sikkert noe provoserende språket, at Contador ble tatt for en filleting. Det var så små mengder at det kun var et par laboratorium i hele verden som hadde teknologien til å avsløre jukset.
Unik sak
Vi hadde med andre ord ikke en sort/hvitt-sak. At dette kom til å bli nok en parodi av en sak skjønte mange fort. De eneste som tjener på en sak som denne er media. I halvannet år har TV, radio, aviser og nettsider fått en jevn flyt av «flotte» overskrifter. Skandaler, uenigheter og usikkerhet har det vært nok av.
Det spanske sykkelforbundet dro i gang sirkuset med å gi Contador en utestengelse som skulle strekke seg over ett år. En klassisk tap-tap-situasjon, eller «litt dopet» som mange definerer det som, ettersom en normal dopingstraff er to år. Denne dommen passet både UCI, WADA og Contador dårlig. Ingen parter hadde egentlig vunnet. Contador anket og ble frikjent av det spanske forbundet, etter at makteliten i Spania hadde blandet seg inn i situasjonen. Om UCI og WADA var misfornøyd med den første dommen, var denne i hvert fall uspiselig. Anken til CAS var en selvfølge.
Derfra og ut har det vært en øvelse i seigpining for alle parter involvert og oss sykkelinteresserte. Nesten et år tok det før CAS somlet seg frem til en dom. Den lød på to års utestenglse. Med andre ord normal dopingstraff. Det unormale var at straffen fikk tilbakevirkende kraft og at Contador derfor hadde sonet store deler av straffen, i det som strengt tatt må kalle svært «aktiv soning». Riktignok ble resultatene hans strøket, men hvem søren bryr seg egentlig om det? Hvem kommer til å huske tilbake på Giro d’Italia 2011 og si at Michele Scarponi ble vinneren av rittet? Vi får kalle en spade en spade; de som får Contadors seire får dem kun på papiret.
Det er denne «åpne soningen» som gjør at noen sier at Contador har sluppet billig unna. At han har fått en lav straff. Den reaksjonen er like naturlig som den er naiv. Ja, han fikk en reell kort utestenglese, men straffen strekker seg selvsagt langt utover de få månedene han må holde seg unna sykkelfeltet. Vi snakker hard økonomisk straff, en svært såret yrkesstolthet, et stempel som juksemaker og ikke minst det faktum at alle resultater han kjører inn resten av karrieren vil bli satt spørsmålstegn ved. Om han har jukset er det vel fortjent, hvis ikke er det blodig urettferdig.
Sannsynligvis ikke bloddoping
Så er det rettferdig? Jeg er usikker. Rapporten fra CAS sier at biff-teorien til Contador og bloddoping-teorien til UCI/WADA begge er mulige forklaringer, men at de er like usannsynlig. Panelet med de tre dommerne kjøper med andre ord ingen av teoriene. Istedenfor, og dette var sjokkerende, lanserer de sin egen teori. Et «most likely»-scenario om du vil. Det er at Contador har fått i seg clenbuterol gjennom kosttilskudd. Jeg tolker det slik at de indirekte sier at rytteren fikk i seg stoffet ubevisst.
Men det hjelper ikke at retten slår fast at Contador gjorde dette uforskyldt. For slik reglementet fungerer er Contador skyldig helt til han beviser sin uskyld, etter å ha testet positivt. Han må med andre ord selv bevise at han med stor sannsynlighet ikke har fått i seg stoffet tilsiktet. Det feilet han med, all den tid CAS beskrev Contadors biff-teori som usannsynlig.
Misforstå meg rett, som sagt skjønner jeg hvorfor CAS dømte Contador, men når han ikke har tatt stoffet for å få en fysiologisk fordel og heller ikke for å skjule annen doping, hva gjorde han egentlig feil da?
Slik reglene er hadde ikke CAS noe valg. Selv om de tror at Contador ikke har jukset med vilje, må de dømme ham. Om lengden på straffen var riktig skal jeg ikke si noe om for der kjenner jeg ikke til reglene.
Selv om jeg ser på meg selv som en person som ønsker dopingen ut av sporten, selv om jeg ønsker å stole fullt ut på systemet, klarer jeg ikke helt å stilne stemmen inni meg som sier at det er noe som ikke stemmer. Noe som ikke er helt rettferdig. Misforstå meg rett, som sagt skjønner jeg hvorfor CAS dømte Contador, men når han ikke har tatt stoffet for å få en fysiologisk fordel og heller ikke for å skjule annen doping, hva gjorde han egentlig feil da? Ble han et offer i et system som må gå hardt til verks for å drepe et onde? For hardt?
Jeg ønsker å juble over dommen, men jeg klarer ikke. Jeg vet rett og slett ikke om den er rettferdig.
Har rettferdigheten skjedd, eller har Contador blitt et offer for systemet? Bør man se tilbake på saken å vurdere om reglene er rettferdige, eller må man være så tøffe for å bli kvitt dopingproblemene?
Etterforskningen hadde med andre ord ikke som mål å komme til bunns i Armstrongs historie, men den ble etter hvert sentral når man søkte svar på beskyldningene om systematisk doping, som Floyd Landis og senere også Tyler Hamilton kom med.
Det er viktig å lege til at USADA (det amerikanske antidopingbyrået) ikke har gitt opp etterforskningen og at de nå tar med seg informasjonen myndighetene har skaffet i sin videre etterforskning. Men vi får si det som det er; Lance Armstrong kan puste lettet ut.
Vi får aldri vite sannheten
Det store spørsmålet er om vi vet sannheten om Lance Armstrong, og i så tilfelle hvilke av «sannhetene» som florerer ute i verden som er den ekte? Er han den skinnhellige gutten som overvant kreften og slo tilbake med å bli verdens beste syklist uten noen form for juks? Er han den jukseren som ikke bare dopet seg selv, men hele laget systematisk? Eller er sannheten et sted midt imellom?
Det får vi aldri svaret få. ALDRI! Grunnen er såre enkel. Den eneste som vet «the truth and nothing but the truth» er Lance Armstrong selv. Med en lovende politisk karriere og kampen mot kreften har amerikaneren alt for mye å tape til at det er naturlig å tro at han vil avsløre eventuell dopingbruk. Og de som står så nærme Armstrong at de eventuelt kunne kaste lys over saken er for lengst plantet så godt nede i baklommen til Tour de France-legenden at de aldri kommer opp derfra.
Som dere kanskje har skjønt allerede har jeg liten tro på historien om mannen som slo tilbake fra kreften og overvant en haug med dopede konkurrenter uten selv å forsyne seg av honningkrukken. Til det er det for mange rykter, for mange vitner, for mange historier og for imponerende fysiske prestasjoner. Regnestykket går rett og slett ikke opp.
Selvsagt er Armstrong som alle andre uskyldig inntil det motsatte er bevist, og min agenda er heller ikke å dømme han for noe som helst. Jeg sier bare at jeg ikke kjøper alle historiene hans. Til det er han i overkant defensiv og hukommelsen for selektiv. Men å spekulere i hva som er sant og ikke sant er egentlig en ganske uvesentlig øvelse. Det er viktigere spørsmål å ta opp.
Hva betyr saken for sykkelsporten?
I mine øyne er saken en av flere onde svulster som fortsatt hindrer sporten fra å bli friskmeldt. Store skritt er tatt i kampen mot doping, men gamle saker har en tendens til å bite seg fast og stadig vekk sende ut uheldige signaler til publikum. Arsmtrongs betydning for sykkelsporten kan sammenliknes med den Pele og Maradona har hatt for fotballen, den Michael Schumacher har hatt for formel 1 og Tiger Woods for golfsporten. At det stilles så mange kritiske spørsmål til en legende av det kaliberet, og at det etter hvert virker mer og mer usannsynlig at han har hatt rent mel i posen er selvsagt en kjempebelastning for sporten.
Vil sannheten om et eventuelt dopingmisbruk av sportens største stjerne gjennom tidene forandre den nye generasjonens holdninger? Neppe.
Samtidig er det viktig ikke å grave seg ned. Fortid er fortid, og fremtiden er selvsagt det viktige. Vil sannheten om et eventuelt dopingmisbruk av sportens største stjerne gjennom tidene forandre den nye generasjonens holdninger? Neppe. Til det har problemet vært for stort og arbeidet som er lagt ned vært for godt. Vi har allerede sett en betydelig forandring i holdningene, og det til tross for at Armstrong-saken fortsatt ikke er helt avsluttet. Slik jeg ser det er ikke betydningen av saken så mye større enn vi gjør den til.
Det er selvsagt et poeng at rettferdigheten skal utføres. Om Armstrong har jukset og i tillegg testet positivt slik Tyler Hamilton påsto i TV-programmet 60 minutes bør han selvsagt strippes for alle titler og all ære. Men hvem får da seirene og plassen i historiebøkene? Jeg tipper en annen rytter som var minst like gjennomdopet. Er det virkelig rettferdighet?
Samme hva man mener om saken (for her finnes det ekstremt mange forskjellige meninger) tror jeg de fleste begynner å gå litt lei. «Ett skritt frem og to tilbake» er liksom den røde tråden i saksutviklingen. Jeg tror aldri man kommer noe særlig lenger enn man er kommet nå. De som kunne tystet har gjort det, men etter å ha unnlatt å feie for egen dør i så mange år har de mistet mye troverdighet i manges øyne.
Kanskje betyr det at Armstrong er uskyldig, kanskje betyr det at personen, idolet og merkevaren Armstrong til slutt ble «too big to fail». Foreløpig vil alt være spekulasjoner, og slik vil det nok fortsatt være i mange, mange år fremover.
Hva tror du er sannheten om Lance Armstrong og hvor viktig er det å komme til bunns i saken?
I dag kom den mildt sagt overraskende nyheten om at Thor Hushovd skal delta i Giro d’Italia, et ritt han tidligere har vært lunken til. Rittet, som han ikke har kjørt de siste årene, sørger for et tettpakket program for nordmannen neste sesong.
Det første, og største, målet er Paris-Roubaix. 8. april er datoen hvor formen skal være som best, for første gang denne sesongen. En snau måned senere starter Giro d’Italia i Danmark. I denne perioden har Amgen Tour of California virket som det mest aktuelle rittet tidligere. Det amerikanske rittet starter åtte dager senere enn giroen, og går over betydelig færre dager. Etter giroen venter Sveits rundt, Tour de France tett etterfulgt av OL, mens VM kommer i september.
Meget tett
Det er uten tvil et omfattende program Hushovd skal gjennom. Toppformen skal være der i både Paris-Roubaix, Tour de France og OL, muligens også i VM, selv om løypen ikke passer Hushovd perfekt. Mellom Roubaix og touren skal altså giroen inn. For meg virker dette tøft, veldig tøft.
Ja, jeg er klar over at Hushovd ikke må gjennomføre hele giroen. Han kan bryte etter én uke, og dermed slippe å slepe seg gjennom de lengste og bratteste fjellene. Likevel tror jeg etapperittet kommer til å tære på Hushovds krefter, mer enn han kanskje håper. Atle Kvålsvoll har uttalt at målet er en etappeseier i giroen. Det klarer ikke Hushovd dersom han er i dårlig form, og kampen om seirer tærer så vel mentalt som fysisk. Oppmerksomheten kommer også til å være en helt annen under giroen enn den ville vært i California. Det at giroen starter i Danmark, vil trolig tiltrekke seg flere norske fans og medier, som gjerne vil ha en bit av Hushovd. Dette tærer også på kreftene.
I mai har Hushovd vanligvis hatt muligheten til å miste noe formen, og fokusere frem mot touren. Med giroen inn i programmet, kan han neppe tillate seg en altfor stor formsvikt i mai. Målet er jo å vinne en etappe, og da må formen være langt fra på bunn. Når, for jeg er relativt sikker på at det skjer, Hushovd bryter giroen, kan han la formen falle. Formen vil neppe være like god som vanlig i juni, men det er ikke i denne måneden han skal være på topp heller. Juli derimot er en ekstremt viktig måned i år. Både Tour de France og OL kjøres i sommermåneden, og begge rittene blir viktige for Hushovd. Etter dette kan han endelig hvile litt, før et eventuelt VM.
Har han lyst?
Sånn det virker på meg, må Hushovd holde god form gjennom store deler av sesongen. Han kan nok slippe seg litt ned etter Paris-Roubaix, da han trolig ikke vil være i toppform under giroen. Likevel skal han være i god nok form til å kjempe om etappeseirer. Etter giroen vil nok formen dale, før den må bygges opp igjen til touren. Da vil nok hardkjøret i starten av sesongen merkes.
Kanskje prøver BMC å forebygge et internt problem de er redd skal komme.
En annen sak er om Hushovd egentlig har lyst til å delta i giroen. Tidligere har han virket negativ til å delta i rittet, og ifølge VG Nett ble han overrasket da han fikk overbrakt nyheten. Både Kvålsvoll og ledere i BMC-leiren uttaler at dette er noe Hushovd også ønsket, men er det virkelig det? For meg kan det likså godt virke som et lite taktisk trekk fra BMC. Et trekk som skal sørge for at Hushovd ikke er i superform under touren, og dermed ekstra velvillig til å hjelpe Cadel Evans til seier. Kanskje prøver de å forebygge et internt problem de er redd skal komme med Gilbert, Evans og Hushovd på samme lag. Giro-plassen til Hushovd kan være et tegn på at alt i BMC ikke er så godt planlagt som det virker, men det kan selvfølgelig også ha vært et ønske fra Hushovd selv. Uansett synes jeg det blir voldsomt. Det vil uten tvil gå slag i slag for 34-åringen denne sesongen, og det blir mye å se av Hushovd. Om det er det beste for Hushovd er jeg usikker på, men det blir i alle fall morsomt for oss TV-tittere.
Hva synes dere om at Hushovd blir sendt til giroen? Er det tette programmet en fordel eller ulempe for nordmannen?
Overraskelsen var stor da Norge på slutten av fjorårssesongen fikk en OL-kvote på tre menn. Beregninger NCF og undertegnede hadde gjennomførte på forhånd viste at Norge skulle hatt fire OL-plasser. Tre plasser vi kvalifiserte oss til gjennom World Tour-rankinen og èn gjennom Europatour-rankingen. Les mer om det her.
UCI var av en annen oppfatning, og siden jeg hadde vært så dum å involvere meg i prosessen syntes jeg det var rett og rimelig å finne en løsning på hvorfor Norge kun fikk tre OL-plasser. Det svaret mente jeg å finne i spesifikasjon nummer 5 i UCIs meget kompliserte regelverk. Mer om det her!
Det viste seg å være smart, for som sagt tok UCI klagen til seg og innrømmet at de hadde regnet feil. Dermed var Norge plutselig èn OL-plass rikere.
Så hvorfor hadde jeg feil (igjen)?
Komplisert regelverk
Det var bare en måte å finne svare på det spørsmålet, og det var et nytt dypdykk ned i UCIs regelverk, som dere finner her. Jeg tror jeg fant en løsning, men er det en ting jeg har lært så er det ikke å være skråsikker. Så her kommer det som i beste fall kan kalles en teori:
Det som er sikkert er at Norge gjennom sin 12. plass på nasjonsrankingen i World Touren egentlig kvalifiserte seg til en OL-kvote på fire menn (se side 2 i UCIs regelverk). Problemet var bare at spesifikasjon nummer 1 i det samme regelverket (side 5) sier at en nasjon ikke kan ha flere OL-plasser en antall ryttere nasjonen har med individuelle World Tour-poeng.
Siden Edvald Boasson Hagen, Thor Hushovd og Alexander Kristoff var de eneste nordmennene med individuelle World Tour-poeng var vi nede i en tremannskvote.
Men regla stoppet ikke der. For spesifikasjon nummer 3 sier at land som mister én eller flere plasser på grunn av spesifikasjon nummer 1 (slik Norge hadde gjort) kan vinne tilbake disse plassene gjennom Europatouren.
Det vil si at om Norge var innenfor topp 16 i Europatour-rankingen (det er de som blir kvalifisert til OL ifølge UCIs regelverk) ville vi vinne tilbake den ene plassen vi hadde tapt.
Når jeg sier topp 16 vil ikke det si de 16 nasjonene som hadde gjort det best i Europatouren. For spesifikasjon 2 sier at de nasjonene som allerede er kvalifisert gjennom World Touren skal strykes fra listen som danner grunnlaget for hvilke nasjoner som kvalifiserer seg gjennom World Touren.
Da procycling.no regnet ut den «nye» Europatour-rankingen, etter å ha strøket nasjonene som hadde kvalifisert seg gjennom World Touren, satt vi igjen med følgende topp 16 liste:
1. Slovenia
2. Russland
3. Portugal
4. Polen
5. Tyrkia
6. Hviterussland
7. Litauen
8. Ukraina
9. Kroatia
10. Tsjekkia
11. Serbia
12. Bulgaria
13. Østerrike
14. Estland
15. Norge
16. Sverige
Denne listen ser ut til å ha vært riktig, da begrunnelsen NCF gir for at Norge fikk fire OL-plasser var at UCI hadde funnet ut at Norge egentlig var nummer 15 på Europatour-rankingen, ikke nummer 23 som de først hadde kommet frem til. Dermed hadde vi hentet tilbake den tapte plassen gjennom Europatouren. Plutselig var vi oppe i fire ryttere.
Ikke rammet av spesifikasjon 5
Men hvorfor rammet ikke spesifikasjon nummer 5 Norge, slik jeg i utgangspunktet trodde?
Spesifikasjon nummer 5 lyder slik: «Hver europeisk nasjon med minst én mann på topp 200 på den individuelle Europarankingen ved utgangen av 2011-sesongen, vil motta én OL-plass. Derfor vil nasjonene som kvalifiserte seg gjennom kriterium nummer 1 (gjennom gode plasseringer på nasjonsrankingen i World Touren eller Europatouren, red. anm.) få deres kvoter redusert med én plass, i motsatt rekkefølge av nasjonsrankingen på den endelige Europatour-rankingen.»
Jeg antok at siden Norge kom «inn igjen» i Europatouren gjennom spesifikasjon nummer 3, ville vi også være i faresonen for å bli rammet av spesifikasjon nummer 5, og dermed miste den fjerde OL-plassen, siden Latvia, Hellas, Ungarn og Romania (som lå bak Norge på Europarankingen) alle hadde minst én mann topp 200 på den individuelle Europarankingen.
Men det ville innebære at også Sverige, Estland og Østerrike skulle bli rammet av den samme regelen. Om man ser på UCIs utdelte kvoter er det klart at kun Sverige og Estland, ikke Østerrike, er rammet av den regelen. Det overså jeg første gang og førte til min gale konklusjon.
For at «systemet skal gå opp» må Norge være fjernet fra denne listen, slik at Sverige rykker opp til 15. plass og Latvia på 16. plass. Da vil Latvia i utgangspunktet kvalifisere seg med to ryttere, men så minste én plass til Hellas. Samtidig vil Ungarn ta én plass fra Sverige og Romania én plass fra Estland.
Inkonsekvent og innviklet
Dette lyder merkelig. Hvorfor skal Norge i det ene øyeblikket nyte godt av å være topp 16 på Europatour-rankingen, for så å slippe «straff» for å være der?
Slik jeg forstår det må svaret ligge i formuleringen av spesifikasjon 5. Den sier at det er nasjonene kvalifisert gjennom kriterium nummer 1 som mister plassene til de nasjonene som har minst én rytter topp 200 på den individuelle Europarankingen.
Fordi vi kvalifiserte oss gjennom World Tour-rankingen, ikke Europarankingen, i første omgang må vi dermed være fritatt fra spesifikasjon nummer 5, som kun gjelder for Europatouren Dette kommer ikke godt frem i lovteksten, men det er den eneste måten jeg kan se at UCIs kvoteutdeling blir riktig.
Jeg synes det hele lukter av inkonsekvens i UCIs regelverk, men så lenge det går i Norges favør skal ikke jeg klage.
La oss håpe dette var den siste episode i såpeoperaen rundt den norske OL-kvoten.
Er det noe du lurer på eller som du synes var uklart så legg igjen en kommentar, så skal jeg etter beste evne prøve å forklare det.
